Plutselig er det høst. «Indian summer»-følelsen følger meg gjennom hele september, før jeg plutselig en morgen fryser og tråkker i gult løv på vei til bussen. Øyeblikkelig kommer lengselen. Lengselen etter ro, etter forandring, etter en følelse av retning. Det slår meg at jeg snart skal fylle 34 år, uten noensinne å ha hatt en plan - hvilket egentlig er ganske paradoksalt, tatt i betraktning at jeg strengt tatt føler behov for å kontrollere det meste. Jeg former virkeligheten i mitt bilde mer enn de fleste andre jeg kjenner, men på noe vis må jeg ha gått glipp av det overordnede perspektivet - kall det gjerne, selv om det høres pompøst ut - livsplanen.

Jeg er ganske opptatt av å skille mellom drømmer og planer. Drømmene peprer ned i hodet mitt i en kontinuerlig strøm, jeg mangler dem aldri, men denne store planen, det gigantiske styringsdokumentet - hva skjedde med den? Kontrollfriken som bare lar dagene skje til de plutselig blir år og et helt liv, det er nesten så jeg må le for meg selv.

Så setter jeg meg ned, mens jeg røyker og fryser og himmelen er mørk og vinden lurer seg inn mellom maskene i strikkegenseren, og tenker på hva i all verden planen min skal være. Hva livet mitt skal bli. Akkurat nå aner jeg ikke. Men det finnes ingen bedre tid enn min elskede høst for å finne ut av det.

Bring it on.

For deg ønsker jeg lykke. Jeg ønsker deg tilfredshet og en følelse, langt inne i beinmargen et sted, som forteller deg at alt er bra, og alt er som det skal være. Jeg ønsker deg et perfekt sted på jorden og i universet, jeg ønsker deg tilhørighet og trygghet og tilfredsstillelse. Jeg ønsker deg små lyn av lykke som slår gjennom deg med full styrke og gjør smilet ditt så bredt som det fysisk kan bli, et smil som går langt inn i hjertet ditt og gjør deg varm. Måtte du kjenne kjærlighet som pakker deg inn en kokong og får deg til å bli tjue meter høy. Måtte du kjenne at du lever til enhver tid og måtte du elske til hjertet renner over av fryd.

Og skulle du en dag sitte der i lykken din og plutselig skjenke meg en tanke, og kjenne hånden din strekke seg etter telefonen for å ringe meg og snakke litt - så ønsker jeg at du ikke gjør det. Det er alt jeg ber om.

Det går opp for meg, plutselig en kveld mens jeg reker gatelangs og det er nesten mørkt og ingen andre mennesker enn meg og skoene mine er ganske myke mot asfalten og det er et slags aleneøyeblikk, på noe vis, selv midt i Oslo: Du lyver. I samme øyeblikk som jeg innser dette, blir jeg litt flau. Ikke fordi jeg har latt meg lure (selv om jeg på et vis har det), men fordi jeg mener bestemt at jeg burde oppdaget dette i det øyeblikk du serverte den aller første dråpen av løgn, spesielt fordi du mer enn noen andre har lært meg om sannhet. Med én gang setningen er formulert i hodet mitt blir jeg så overveldet av hvor enkelt og riktig dette er, og hvor dust jeg er som ikke har forstått det før, og jeg stopper bare, midt i et skritt, jeg står på gaten med den ene foten 30 centimeter foran den andre og ser kanskje ut som jeg nesten er frosset i tid. Du lyver. Du er full av løgn.

På et vis støtter jeg alles rett til å lyve, spesielt for seg selv. Vi trenger alle noe som får oss gjennom tiden, og av og til er en god løgn en helt fantastisk oppskrift. Nå kjenner jeg likevel at jeg leter etter en måte å dømme deg på, en begrunnelse for at nettopp du ikke får lov til dette, jeg vil frata deg løgnrettighetene dine - men jeg får det ikke til. Det finnes ingen god grunn til at nettopp du ikke skal få lov til å gjøre det vi alle gjør av og til eller hele tiden, bortsett fra at jeg gjerne vil det slik. Min vilje har, må jeg dessverre innrømme, ingenting med dette å gjøre i det hele tatt.

Det handler mest om at noe faller sammen. Vi kan kalle det et slags ideal. Jeg har ikke så mange, og forventet vel kanskje at det ville være langt mer dramatisk hvis ett av dem forsvant. Pauketakt i bakgrunnen og hissige strykere, crescendo, hjerte, krise, panikk, et eller annet. Faktum er at dette er helt udramatisk, jeg står midt i et steg i en sidegate på Frogner, ingen ser meg, jeg gråter ikke, ingen hyler, det er ingen omstendigheter, bare et øyeblikks innsikt. Du lyver. Du er som alle andre. Sånn må det bare være.

Jeg kan like godt bare gå hjem.

Jeg prøver å forklare deg noe, men jeg er ikke så flink til å få frem poenget når jeg har drukket, og du er ikke så flink til å høre etter når du har gjort det, så her har vi å gjøre med en situasjon hvor kommunikasjonen i seg selv har alle odds mot seg, siden vi tross alt er fulle, begge to. Dessuten vil det, uansett promillenivå, være innviklet å få noen til å forstå at du misunner dem situasjonen de er i, på et eller annet nivå, når de står foran deg og griner og banner. Her er det nødt til å bli brudd i forhandlingene.

Misforstå meg ikke. Jeg vil ikke ha problemene dine, ikke direkte. De virker fryktelig kompliserte og uutholdelige, og hadde jeg kunnet, skulle jeg så gjerne trøstet deg ut av dem. Du burde ikke ha det så vondt, du fortjener ikke et sekund av dette, du er god og burde ha det godt. Misunnelsen her er merkelig og egoistisk, men like fullt ustoppelig: på noe vis ønsker jeg at det brant i meg på samme vis som det brenner i deg, denne mektige og ukontrollerbare kraften som nærmest spiser deg opp, jeg vil bli smittet av den, selv når jeg er øyenvitne til ødeleggelsen den skaper i deg. Du gråter og vrenger hjertet ditt, og jeg tenker på Inger Hagerup:

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Midt i hetebølgen sto jeg i boden og lette etter et par sandaler jeg en gang kjøpte på salg, det var perfekte sandaler, de var gode å gå i, svarte, estetisk upåklagelige, myke, billige - og borte. Jeg innså etter hvert at jeg måtte ha kastet dem i ren kasteiver da jeg flyttet i fjor. Ingen sandaler. I stedet fant jeg et par gamle, skjevslitte Doc Martens. Som hadde overlevd Containerdagen 2008, av en eller annen grunn.

Docsene satt på føttene mine da jeg gikk av toget fra Hamar til Oslo, med flyttelasset i et par bager. Jeg syntes de så kule ut mot asfalten, subbende under kanten på det lange, svarte skjørtet mitt. De satt på meg da jeg forelsket meg og da jeg trodde hjertet mitt skulle dø. Jeg husker skoene mer enn noe annet, men ikke når jeg sluttet å bruke dem. Kanskje er det ikke viktig.

Jeg liker å tenke på meg selv som usentimental, men selv i mine kriker og kroker finnes det minner og hemmeligheter. Jeg har en presset blomst et sted, noen plukket den til meg en kveld vi gikk gjennom Slottsparken og var fulle og usikre på hverandre, men blide likevel. Jeg har et bursdagskort med fire ord på. I en eske ligger et avisutklipp fra Finansavisen som ingen vil forstå noe av hvis jeg plutselig dør og de må rydde etter meg, men jeg beholder det, fordi jeg vet hva det betyr. Jeg har billetten fra en gang jeg gikk på kino alene, en kvittering fra Peppes Pizza, et svettebånd med Cola-reklame, et par gamle hansker og en gul lapp. Og jeg har et par gamle Doc Martens. Alt sammen er bare usammenhengende rot for alle som ikke er meg.

Slik innbiller jeg meg at det er en viss mening, kanskje sågar en slags viktighet, i at jeg finnes. Det gjelder ikke bare meg, det gjelder oss alle. For hvert menneske som forsvinner, tapes det noe som ingen andre kan rekonstruere, fordi de ikke vet at det skjedde, og slett ikke hvordan det føltes. En eller annen dag kommer noen til å kaste skoene mine. Men det blir ikke meg. Jeg vet hva de betyr.