Alt er vel. Det blir det ikke tekst av.

Jeg burde skrevet mer i 2009. Det skjedde så mange dårlige ting at langt større mengder tekst burde blitt produsert; det er en del av hvordan jeg takler motgang. Jeg moser det ned til bokstaver og tegn og mellomrom. Når noe har blitt til tekst, er jeg ferdig med det, på et vis. At jeg ikke skrev noe særlig i 2009, betyr egentlig bare at de vanskelige tingene ikke er over. Og likevel: jeg har det godt.

2. januar 2010 sitter jeg med bena i kors i sofaen min, i leiligheten min, i bydelen min. Det er ganske tidlig, det er stille ute, det er snø og minus 10. Jeg røyker og småspiser Twist som ligger igjen fra nyttårsaften, vi kan med andre ord fastslå at noen røykestopps- og sunnhetsforsetter ikke nødvendigvis har sneket seg inn i min virkelighet. (Dessuten vet alle at de første dagene i januar er de mest elendige for en bedre livsførsel. La oss si februar i stedet.) Jeg gikk inn inn et nytt år med en håndfull mennesker jeg er glad i, og akkurat ved midnatt var det noen som kysset meg og erklærte sin kjærlighet til meg, og han har fremdeles ikke dratt hjem, han sover i sengen min, og snart, kanskje, når dette er ferdig og klesvasken er tatt, skal jeg snike meg inn dit og legge meg inntil den varme kroppen som jeg har blitt så glad i at savnet er aldeles fysisk når han ikke er her. Det er vanskelig å ikke ha det godt når man er elsket. Det er vanskelig å skrive noe som ikke er spysøtt når man har det godt.

En gang i 2010 skal jeg tenke ferdig en tanke om hvor jeg’et sitter. Det er en kropp/hjerne-problematikk her som gnager meg, som jeg har tenkt altfor mye på i 2009, og kanskje blir jeg ferdig med å tenke på det, så jeg kan skrive noe om det og bli ferdig med det. For 2010 håper jeg at alle som har rom i hjertet mitt får det bedre enn før. Jeg håper at sommeren blir varm og jordbærene søte, at ingen skal være alene hvis de ikke vil, og at søvnen skal være dyp og unforstyrret. Alt det andre får vi ta som det kommer. Vi er mennesker. Vi kan klare det.

Jeg er novembersøvnig og lei og venter på mørkemånedens uunngåelige knock-out. November er uten håp. Det er mørkt når jeg våkner og mørkt når jeg går hjem, jeg fryser hele tiden og kaffe fungerer ikke, så jeg kan like godt slutte. Jeg vil ingenting og orker nesten like lite. Det er å vente at det går til helvete denne gangen også, som det alltid gjør, jeg tryner i ukene før alle får adventslysene og shoppingstresset på, jeg drukner mens alt fryser til is, og ønsker meg et stykke ut i året som ligger bak en lang, lang sving. Jeg hater november.

Men så er det slik at jeg hører ord og rytmer som er nye for meg, DumDum Boys har gitt ut nytt album og jeg nynner med på at «det var deilig på en litt syk måte», for eksempel, og noen tenker på meg (dette har jeg bekreftelse på), og enkelte netter er slett ikke kalde, og det finnes et slags lys. Kanskje denne gangen. Kanskje kan jeg klare det i år. Kanskje blir det jeg som vinner i år. Det er håp i november, kanskje for første gang.

Jeg er fryktelig full og forsøker å forklare noe om havet. Det går selvsagt ikke, hjernen min har ordene arrangert på fornuftig vis et eller annet sted, men munnen samarbeider ikke, og det eneste som kommer ut, er usammenhengende fragmenter. Det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle. Jeg er så full at jeg har mistet tiden, så det eneste som finnes er akkurat nå. Akkurat nå er jeg full, og du er glad i meg.

Noen dager før eller senere stirrer jeg på et insekt. Insektet flyr panisk rundt og rundt lampen i taket i stua, jeg ligger på sofaen og hører på musikk og stirrer. Det fascinerer meg at insektet er så tiltrukket av lyset, men ikke vet hva det skal gjøre når de først har kommet seg dit det vil være. Sånn sett kan det vel sies at forskjellen på meg og en tilfeldig møll ikke er påfallende stor, hva angår det rent mentale.

Jeg er langt fra mål fremdeles, men det må sies at jeg er nærmere å ha alt jeg ønsker meg enn jeg noensinne tidligere har vært. På noe vis hadde jeg kanskje forestilt meg at en slags innsikt skulle dukke opp på veien, en tanke, en idé, hva som helst som skulle fortelle meg noe om hva jeg skulle gjøre med det jeg ville ha. I et øyeblikk uten tid, men med hav og en god venn som er glad i meg selv om jeg er helt ubegripelig rar og sær og teit, er jeg så nær at jeg nesten kan lukte det. Og likevel vet jeg ikke hva jeg vil med det jeg vil. Det eneste jeg vet, er at jeg fremdeles vil. Mer.

To dager med sol og alkohol og latterkrampe har innhentet meg, jeg våkner tidlig og er fryktelig glad for at jeg er alene. Berøring ville vært uaktuelt nå. I løpet av en kort natts søvn har nervene forflyttet seg, nå ligger de, for noen timer, utenpå huden, som seig glasur på en kanelbolle. Nerveglasuren er et forstørrelsesglass, alt får enorme proporsjoner, alt kan føles og studeres til minste detalj. Jeg er skjør og hypersensitiv og skrekkelig tilstede. En hånd på hoften min ville ødelagt meg fullstendig, jeg sitter innerst i leiligheten min og kjenner absolutt alt, og det er fint å være alene akkurat nå. Nesten nødvendig, vil jeg si.

Vanligvis bringer den overfølsomme bakrusen med seg en engstelse, en trang til å glemme som slås i bakken av evnen til å huske (glimtvis), den sedvanlige frykten for å sjekke inn- og utgående sms-er fra dagen før, overdreven tro på egen total mangel på fortreffelighet, alt dette som du bader i når hjernen vet at du burde oppført deg annerledes. Nervene gir deg en uppercut som er helt ute av proporsjon, men som føles overveldende korrekt der og da. Men ikke i dag.

I dag sitter jeg i sengen min og smiler litt for meg selv. Musikk jeg liker, kaldt vann, bena i kors. Jeg er fryktelig bakfull og fremdeles blid. I dag kjenner jeg på, med nerveforsterker mellom følelsene og meg selv, hvordan det kjennes å være i bakrus når jeg havnet i rus fordi jeg var glad.

Noen ganger, hvis man har flaks - som jeg har nå - kan man lage en dyp og ugjennomtrengelig lykke av bittesmå ting. Hvis flaksen hjelper deg med å få alle de små, gode tingene til å skje på samme tid, kan du sitte i bakfylla en lørdag morgen og smile, oppdager jeg. Hvis et tilfeldigvis er slik at alle regningene er betalt og det er sol og du får litt skryt og ting går som det skal på jobben og du har de fineste vennene og en ekstra fridag og føler deg fri, så er det evig nok.

I dag ønsker jeg nerveglasuren velkommen. For én gangs skyld gjør den alt enda bedre.

Ofte ser jeg ut av vinduet. Det er mye mer interessant når man bor i 1. etasje enn ellers. I dag passerte et forelsket par. De lo og smånusset på hverandre og småsloss nærmest om hvordan de best skulle beholde kroppskontakten mens de gikk. Holde hender, armene om hverandre, eller nærmest gå rundt som en menneskelig sandwich? De var nydelige. Jeg smilte for meg selv. Så åpenbar og fysisk og klokkeklar kjærlighet, en sånn vi gjerne forbinder med våren og solen og fuglene.

De var godt over 60, begge to.

Da er det håp, tenker jeg. For oss alle. For alt. Så lenge vi ikke sensurerer oss selv.