Jeg sitter ganske stille i sofaen og har bursdag. Nå er jeg 34. Det tror jeg blir fint.

Lenge har jeg tenkt på alder som noe som er litt utenfor meg selv. Hvis noen spør hvor gammel jeg er, må jeg ofte tenke meg om et sekund før jeg kan svare. Det er ikke noe sånt “så gammel som jeg føler meg”-opplegg, jeg har bare ikke noen umiddelbar følelse av hvor gammel jeg er lenger. Men i dag fyller jeg 33 år, og til tross for lav feiringsfaktor og generelt lite oppstyr, føler jeg at det er en god alder, en alder jeg kan huske. 33. Det er palindromsk. Når ting er like både forlengs og baklengs, kan man gå hvilken vei man vil, og det er en mulighet man ikke får så altfor ofte. Så - jeg er Lill. Jeg er 33 år. Og godt er dét.

Etter hvert har jeg begynt å gå i surr med hvor gammel jeg er, jeg kan svare når noen spør, men så tenker jeg - “kan det stemme, altså?”. Jeg mener bestemt at livet - i alle fall så langt - blir bedre med årene, og mens alderen stiger, synker for eksempel frekvensen på sjelsord-postingene mine, siden færre kriser som oftest betyr at jeg har mindre å skrive av meg. Dette tror jeg er bra, i alle fall for meg. For sånn omtrent 40 minutter siden flyttet jeg meg inn i døgnet hvor jeg feirer (vel, feiring blir det neppe, men dog) at jeg runder 32, og hvis jeg har flaks, betyr det faktum at jeg nå er ett år eldre at jeg kanskje får enda mindre å si. Man kan jo håpe, i alle fall.

Favoritt-totningen min, Lars, fant det plutselig for godt å fylle 37 i dag. Dette vil åpenbart resultere i hjemmelaget karamellpudding, kjøtt og andre ting en mann kan tenkes å ønske seg på bursdagen sin ;-) Hurra!

…forresten så fyller min aller beste venn, ikke-biologiske bror, bærehjelp, privatsjåfør, kattepedagog, statsansatte vitenskapsmann i de hemmelige tjenestene, kamerafetisjist, matkvistemaskin og generelle supermums Kjartan 32 år i dag - hurra!

(Skulle fått marsipan om han hadde hatt vett på å være hjemme.)