Jeg sitter ganske stille i sofaen og har bursdag. Nå er jeg 34. Det tror jeg blir fint.

Ofte ser jeg ut av vinduet. Det er mye mer interessant når man bor i 1. etasje enn ellers. I dag passerte et forelsket par. De lo og smånusset på hverandre og småsloss nærmest om hvordan de best skulle beholde kroppskontakten mens de gikk. Holde hender, armene om hverandre, eller nærmest gå rundt som en menneskelig sandwich? De var nydelige. Jeg smilte for meg selv. Så åpenbar og fysisk og klokkeklar kjærlighet, en sånn vi gjerne forbinder med våren og solen og fuglene.

De var godt over 60, begge to.

Da er det håp, tenker jeg. For oss alle. For alt. Så lenge vi ikke sensurerer oss selv.

En gang gjorde jeg noe fint for noen uten å vite det selv. (Først flere år etterpå fant jeg ut at det ble oppfattet som det ble.) Akkurat nå skulle jeg ønske at noen kunne gjøre det samme for meg. 2009 har så langt vært veldig, veldig merkelig (hvilket blant annet fører til at jeg ikke skriver), og jeg trenger noe fint.

Det er jo ikke slik at jeg ikke vet at jeg burde sovet nå. Kroppen min trygler om det. Jeg har vondt i nakken og er kald og mørbanket av en juling jeg aldri har fått, og jeg burde sovet. Likevel sitter jeg i lyset fra laptopskjermen og røyker dagens ørtende sigarett, jeg drikker vann og prøver å fange en tanke. Den er omtrent slik: Du skal ikke bare være snill fordi du ikke vet hva som kan knekke et annet menneske. Du skal være snill fordi du ikke vet hva som får et annet menneske til å føle at verden er i vater.

Det er en tanke som kan holde meg våken en stund.

En god venn av meg konkluderte en gang med at “du vet aldri hvor du er om 15 minutter”. Det var en ganske morsom forhistorie der som jeg ikke skal røpe. Poenget er at jeg nå vet at han har rett. Det var alt.