Jeg er novembersøvnig og lei og venter på mørkemånedens uunngåelige knock-out. November er uten håp. Det er mørkt når jeg våkner og mørkt når jeg går hjem, jeg fryser hele tiden og kaffe fungerer ikke, så jeg kan like godt slutte. Jeg vil ingenting og orker nesten like lite. Det er å vente at det går til helvete denne gangen også, som det alltid gjør, jeg tryner i ukene før alle får adventslysene og shoppingstresset på, jeg drukner mens alt fryser til is, og ønsker meg et stykke ut i året som ligger bak en lang, lang sving. Jeg hater november.

Men så er det slik at jeg hører ord og rytmer som er nye for meg, DumDum Boys har gitt ut nytt album og jeg nynner med på at «det var deilig på en litt syk måte», for eksempel, og noen tenker på meg (dette har jeg bekreftelse på), og enkelte netter er slett ikke kalde, og det finnes et slags lys. Kanskje denne gangen. Kanskje kan jeg klare det i år. Kanskje blir det jeg som vinner i år. Det er håp i november, kanskje for første gang.

- Slik må jeg bo, sier jeg til Målfrid, som er hjertens enig. Vi har med oss en neve fine mennesker, vi griller i Paradisbukta, det er sol, noen små bølger slår innover, det lukter sjø, det er en og annen måke og et svanepar. Vi har påskefri og tenker på så lite som mulig. Etterpå drar vi på Løkka og drikker og ler mens sola forsvinner, og en eller annen gang sovner jeg på sofaen, vel hjemme, mett av sol og hvitvin og grillmat og glede.

Noen ganger er alt helt perfekt, selv om det er mye som ikke fungerer. Jeg tenker at det er fordi det plutselig kommer et glimt av noe, et slags løfte om at lengselen din skal bli til virkelighet. En eller annen dag skal det bli slik du vil, og vissheten om fremtiden gjør nåtiden fullkommen.

Det pleier sjelden å være noe særlig bråk i gata der jeg bor, men akkurat nå har det vært aldeles stille i en halvtime. Før det vet jeg ikke, da sov jeg. Jeg våknet aldeles av meg selv klokken 07.00 etter å ha sovet i 10 vidunderlige timer, og utenfor var det fremdeles snø og stillhet. Etter hvert skal jeg dusje, bruker vaskeriet, lage noe mat, få unna noen ærender, gjøre som de andre gjør - men akkurat nå sitter jeg i min sedvanlige positur, lett fremoverlent mot tastaturet med bena i kors oppe i sofaen, og hører på ingenting.

Det ligger regninger her. Jeg betalte dem i går, og gjorde som jeg pleier med betalte fakturaer, rev et lite hakk i dem så jeg skal vite at de er tatt hånd om. Senere skal de legges i magasinkassetten hvor de betalte regningene bor (de ubetalte bor på kjøleskapsdøra). Jeg har blitt veldig ordentlig, sånn sett. Jeg har et strikketøy og to tomme vannglass på bordet, og det er lite her som tyder på noen form for ellevill oppførsel. Likevel tenker jeg i løpet av en stille morgen på Oslo vest at det i alle fall grenser til ellevilt at alt har blitt som det har blitt. At jeg har blitt som jeg har blitt.

Det er en pussig greie her; jeg vokste opp på tjukkeste bygda med alt hva det innebærer, og med foreldre som på mange vis representerte et rimelig tradisjonelt kjønnsrollemønster i sitt daglige væren og virke, og likevel er det slik at jeg ikke kan huske at noen av dem, eller noen andre rundt meg for den saks skyld, sa at det var noe jeg ikke kunne gjøre, eller bli, eller ønske. Ikke slik å forstå at denne voldsomme friheten ble poengtert på noe vis heller, den bare var der, som en krysning mellom en selvfølge og en skatt. Jeg leser og hører mange historier om mennesker som mener at noen tegnet begrensninger for dem som ikke var reelle, men som de etter hvert kom til å tro på likevel. Dette har jeg ingen erfaring med selv. I den grad jeg har noen begrensninger for hva jeg tror jeg kan eller vil eller bør, har jeg laget dem på egenhånd, av erfaring.

Dette tenker jeg på mens jeg sitter og er superstreit på Oslo vest en stille morgen. Innimellom betalte regninger og vannglass og strikketøy sitter jeg og vet at jeg er fri. Det er lite her i verden jeg verdsetter høyere.

Jeg kan huske at vi hadde et malt porselensskilt ved inngangsdøra, det var påmalt en mann og en kvinne og litt tekst: “Her bor Unni og Odd Magnar” (eller omvendt, jeg husker ikke). Skiltet var fra før foreldrene mine fikk barn. Senere ble det byttet ut med et større messingskilt som det sto “Familien Syversen” på, og jeg og søsteren min fikk mindre skilt med bare fornavnene våre, og vi monterte dem på dørene inn til rommene våre. Man må fastslå hvor man bor, og hvem som bor hvor. Ellers kan noen bli forvirret.

I dette rommet i denne leiligheten i dette huset i denne gaten i denne byen bor jeg. Bare jeg. Jeg har ikke skilt, i alle fall ikke foreløpig, men her bor jeg. Jeg har fem vinduer og mange bøker og en sofa fra IKEA. Jeg har ikke oppvaskmaskin, og heller ikke TV, men jeg har radio og meg selv (og oppvaskbørste). Det er over 10 år siden sist jeg bodde alene. Jeg tenker at det var på tide å gjøre det igjen.

Fremdeles er jeg ikke helt vant til bevgelsene som kreves for å bo her; alle rom krever egne bevegelser, uansett hvor du bor. Du lager vaner og vet nøyaktig hvor armen din må flytte seg for å rekke frem til tannbørsten, hvor føttene dine må være for at du skal kunne sette deg perfekt ned i sofaen, hvordan du tar klærne ut av skapet, hvordan du finner noe i kjøleskapet uten å tenke deg om. Jeg har ikke dette bevegelseskartet helt på plass ennå, men jeg lærer, og det er annerledes og fint. Ingen andre bor akkurat slik akkurat her i akkurat dette rommet i denne leiligheten i dette huset i denne gaten i denne byen. Her bor Lill Kristin Syversen.

Det er sol der ute et sted. Det er søndag, og jeg er selvsagt på jobben, det føles som om jeg alltid jobber på søndager, selv om jeg vet det ikke er sant. Hjernen min klarer ikke feste seg ved en spesiell tanke, jeg sluntrer avgårde uten å se meg for i tanketåka.

I Tromsø sitter noen jeg kjenner og elsker byen av halve sitt hjerte. Den andre halvdelen leter etter et sted å bo, og vi blir enige via korte, runde sms om at det er vanskelig å finne et sted å bo, både for mennesker og hjerter. Jeg røyker og ser på sola som ikke når meg. Sol. Jeg har lyst til å bade. Vann. Jeg er tørst. Drikke. Jeg husker en gang jeg var full. Jeg husker han jeg snakket med da jeg var full. Jeg husker da han jeg snakket med var på tv. Jeg husker da jeg veltet tv-en da jeg var barn. Jeg husker da jeg var barn og det var så varmt. Jeg husker en gang jeg og Anja var på stranda da det var varmt. Jeg husker en samtale på en strand. Jeg husker at jeg lo. Jeg husker da du fikk meg til å le.

Alt dette tar bare et sekund, og jeg glemmer det like fort som jeg husker det, det er et hurtigutvisket ark som fylles og tømmes konstant uten at jeg ser meg for eller henger det opp på kjøleskapet. Og sånn sett er kanskje denne søndagen som alle andre dager.