Helt uventet begynner jeg plutselig å forstå Radiohead. Det begynner med en tekstlinje jeg har hørt før, men som jeg plutselig kan forstå, ta innover meg, kjenne igjen, verne om - no alarms and no surprises, please. Slik starter et gryende musikalsk vennskap, og jeg tenker at det er slik det ofte foregår med meg.

Jeg begynte å forstå deg da du i bisetning nevnte noe som bare kunne bety at du hadde lagt merke til noe jeg trodde jeg var alene om å henge meg opp i. I løpet av det korte sekundet gikk du fra å være en fremmed til noen jeg var sikker på at jeg hadde lyst til å kjenne. Jeg spurte. Du svarte. Vi snakket. Og slik ble vi til. Det jeg ikke visste, selvfølgelig, var at jeg en dag skulle kunne sitte her og høre på Radiohead og dermed tenke på deg, og innse at du er den eneste gjennom hele min historie som jeg kan si dette om: du knuste hjertet mitt.

Vi traff hverandre da jeg var på mitt svakeste, alle forsvar jeg noensinne hadde hatt lå i en støvhaug rundt meg, og jeg vet ikke om jeg visste det selv engang, det bare føltes så kaldt der jeg var, jeg trengte noe trygt og varmt, du var der, jeg forsøkte meg på noe nytt: tillit. Jeg hadde ikke noe valg. Hjertet mitt kunne gis bort eller tapes for alltid sammen med resten av meg, og jeg prøvde det første. Da jeg fikk det tilbake, lå det i tusen knas. For første og foreløpig siste gang. Du så meg for alt hva jeg var, og du ville ikke ha meg. Det gjorde vondt fordi du en gang sa noe ubetydelig som var alt jeg trengte.

Så er det kanskje på grunn av deg at jeg trenger den hviskende bønnen om stillhet som Radiohead fremfører mens jeg røyker nok en sigarett og tenker enda litt til på det som aldri ble som det skulle. Det metaforiske hjertet er svakt. Jeg trenger fred. Eller kanskje en krig.

For deg ønsker jeg lykke. Jeg ønsker deg tilfredshet og en følelse, langt inne i beinmargen et sted, som forteller deg at alt er bra, og alt er som det skal være. Jeg ønsker deg et perfekt sted på jorden og i universet, jeg ønsker deg tilhørighet og trygghet og tilfredsstillelse. Jeg ønsker deg små lyn av lykke som slår gjennom deg med full styrke og gjør smilet ditt så bredt som det fysisk kan bli, et smil som går langt inn i hjertet ditt og gjør deg varm. Måtte du kjenne kjærlighet som pakker deg inn en kokong og får deg til å bli tjue meter høy. Måtte du kjenne at du lever til enhver tid og måtte du elske til hjertet renner over av fryd.

Og skulle du en dag sitte der i lykken din og plutselig skjenke meg en tanke, og kjenne hånden din strekke seg etter telefonen for å ringe meg og snakke litt - så ønsker jeg at du ikke gjør det. Det er alt jeg ber om.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik at man ønsker å tro at noen har funnet fred når de dør, men jeg merker at trangen til å tro er nærmest overveldende. Jeg har en pdf-utgave av en obskur lokalavis som ettertrykkelig bevis i fall jeg skulle synes det hele blir for absurd, og jeg leser det hele igjen og igjen; du døde den 4. juni. Alle, meg selv inkludert, håper at det medfører fred.

Det er 5 år siden sist jeg så deg, og dette siste minnet er ikke godt. Jeg gikk på flyet og du sto på bakken og lovte meg ting du aldri holdt, og jeg var sint på deg, uten at det hjalp. Nå redigerer jeg dette minnet. Det jeg akter å huske, er at du prøvde. At du i perioder var et så fint menneske som bare du kunne være, og at jeg hadde flaks nok til å få være der i en slik stund, selv om den ikke varte så lenge som noen av oss hadde håpet på. Jeg akter å huske at du lo. Jeg akter å huske at du fortalte meg ting jeg syntes var spennende, ting jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg akter å huske at du var kjærlig, at du smilte, at du var glad i meg, at du følte ansvar. Jeg akter å huske at du var takknemlig, at du var nysgjerrig, og at du en gang skrev navnet mitt i duggen på vinduet og rammet det inn med et hjerte.

Av en eller annen grunn har jeg alltid sett for meg at vi en eller annen gang ville møtes igjen, helt tilfeldig, et uventet sted. Siden dette var en ren fantasi, hadde jeg redigert bort alle de dårlige mulighetene, og jeg så for meg at vi ville være rolige, litt nostalgiske, at vi ville prate, at denne knuten vi aldri fikk løst opp ville forsvinne på noe vis, at det ville være en slags fred. Nå redigerer jeg virkeligheten i stedet, og bestemmer meg for å huske bare det som var godt. Det har du fortjent, for det mennesket du av og til viste at du egentlig var.

For din skyld håper jeg det finnes fred. Sov godt, kjære deg.

Det er ikke nødvendigvis noe jeg liker å tenke på, men her er vi fremme ved noe jeg tror er viktig. Jeg liker deg ikke. La det være helt klart. Men det betyr ikke at du ikke er viktig. Da jeg traff deg i Waldemar Thranes gate, var alt omvendt: jeg likte deg, og trodde du var helt uviktig.

Jeg kan ikke forklare hvordan jeg kunne tillate at du fikk ødelegge noe i meg. Det eneste jeg forstår, er at jeg ikke var på vakt. At jeg fremdeles var mett på idéen om det skikkelige og respektfulle og gode som jeg trodde (helt feilaktig) at var en slags standard. Et utall løgner og bedrag og en hjerterevne senere visste jeg bedre.

Problemet er at jeg har gjort deg viktig. At du har fått lov til å bli noe annet enn en gammel historie. At du fortsatt sitter fast i meg; kanskje ikke du som menneske, jeg husker ikke lenger helt hvordan du ser ut eller lukter eller føles eller snakker, men jeg husker alt du gjorde. Jeg har krøniker i tanke og tekst som, når jeg ser på det nå, forklarer hvorfor det er kaldt et sted i meg.

Jeg tenker på deg hver gang jeg går langs Waldemar Thranes gate. Det er strengt tatt mer enn du har fortjent.

Lyset hadde ikke vært der på mange dager, kanskje uker. I alle fall føltes det ikke slik. Det merkelige var at det ikke gjorde noe. Det småspisende mørket var nesten en kjærkommen venn i denne tiden, et slags uhørt manglende behov for dag som jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. I et lite øyeblikk, en parentes i tiden, hadde jeg alt - og trengte ikke lys.

Du sa ting jeg ikke vil gjenta, ikke fordi de var forferdelige, tvert imot - de var for gode, for nære, for personlige til å deles. Jeg skriver dem ikke ned fordi ingen andre kan forstå hvor perfekte de var, der og da, deg og meg. Vanligvis hemmeligholder vi det vonde, uten at jeg vet hvorfor - kanskje for å ikke plage andre, kanskje for å ikke blotte oss selv, kanskje rett og slett fordi vi ikke har noen å fortelle det til. Jeg gjør ofte det motsatte. Det fineste jeg vet er så nært at det ikke kan bo noe annet sted enn i hodet mitt, og i det metaforiske hjertet. Du er slik. Vår tid var slik. Jeg sier ingenting.

Det lille enorme vi hadde gjorde meg så trygg at jeg kan lukke øynene når jeg sitter regnvåt på 20-bussen klokka halv sju om morgenen, på vei mot noe jeg egentlig er for trøtt til å huske hva er, og huske at det er mulig å holde ut. Det har du gitt meg. Men det er hemmelig.