Alt er vel. Det blir det ikke tekst av.

Jeg burde skrevet mer i 2009. Det skjedde så mange dårlige ting at langt større mengder tekst burde blitt produsert; det er en del av hvordan jeg takler motgang. Jeg moser det ned til bokstaver og tegn og mellomrom. Når noe har blitt til tekst, er jeg ferdig med det, på et vis. At jeg ikke skrev noe særlig i 2009, betyr egentlig bare at de vanskelige tingene ikke er over. Og likevel: jeg har det godt.

2. januar 2010 sitter jeg med bena i kors i sofaen min, i leiligheten min, i bydelen min. Det er ganske tidlig, det er stille ute, det er snø og minus 10. Jeg røyker og småspiser Twist som ligger igjen fra nyttårsaften, vi kan med andre ord fastslå at noen røykestopps- og sunnhetsforsetter ikke nødvendigvis har sneket seg inn i min virkelighet. (Dessuten vet alle at de første dagene i januar er de mest elendige for en bedre livsførsel. La oss si februar i stedet.) Jeg gikk inn inn et nytt år med en håndfull mennesker jeg er glad i, og akkurat ved midnatt var det noen som kysset meg og erklærte sin kjærlighet til meg, og han har fremdeles ikke dratt hjem, han sover i sengen min, og snart, kanskje, når dette er ferdig og klesvasken er tatt, skal jeg snike meg inn dit og legge meg inntil den varme kroppen som jeg har blitt så glad i at savnet er aldeles fysisk når han ikke er her. Det er vanskelig å ikke ha det godt når man er elsket. Det er vanskelig å skrive noe som ikke er spysøtt når man har det godt.

En gang i 2010 skal jeg tenke ferdig en tanke om hvor jeg’et sitter. Det er en kropp/hjerne-problematikk her som gnager meg, som jeg har tenkt altfor mye på i 2009, og kanskje blir jeg ferdig med å tenke på det, så jeg kan skrive noe om det og bli ferdig med det. For 2010 håper jeg at alle som har rom i hjertet mitt får det bedre enn før. Jeg håper at sommeren blir varm og jordbærene søte, at ingen skal være alene hvis de ikke vil, og at søvnen skal være dyp og unforstyrret. Alt det andre får vi ta som det kommer. Vi er mennesker. Vi kan klare det.

Jeg er novembersøvnig og lei og venter på mørkemånedens uunngåelige knock-out. November er uten håp. Det er mørkt når jeg våkner og mørkt når jeg går hjem, jeg fryser hele tiden og kaffe fungerer ikke, så jeg kan like godt slutte. Jeg vil ingenting og orker nesten like lite. Det er å vente at det går til helvete denne gangen også, som det alltid gjør, jeg tryner i ukene før alle får adventslysene og shoppingstresset på, jeg drukner mens alt fryser til is, og ønsker meg et stykke ut i året som ligger bak en lang, lang sving. Jeg hater november.

Men så er det slik at jeg hører ord og rytmer som er nye for meg, DumDum Boys har gitt ut nytt album og jeg nynner med på at «det var deilig på en litt syk måte», for eksempel, og noen tenker på meg (dette har jeg bekreftelse på), og enkelte netter er slett ikke kalde, og det finnes et slags lys. Kanskje denne gangen. Kanskje kan jeg klare det i år. Kanskje blir det jeg som vinner i år. Det er håp i november, kanskje for første gang.

Jeg prøver å forklare deg noe, men jeg er ikke så flink til å få frem poenget når jeg har drukket, og du er ikke så flink til å høre etter når du har gjort det, så her har vi å gjøre med en situasjon hvor kommunikasjonen i seg selv har alle odds mot seg, siden vi tross alt er fulle, begge to. Dessuten vil det, uansett promillenivå, være innviklet å få noen til å forstå at du misunner dem situasjonen de er i, på et eller annet nivå, når de står foran deg og griner og banner. Her er det nødt til å bli brudd i forhandlingene.

Misforstå meg ikke. Jeg vil ikke ha problemene dine, ikke direkte. De virker fryktelig kompliserte og uutholdelige, og hadde jeg kunnet, skulle jeg så gjerne trøstet deg ut av dem. Du burde ikke ha det så vondt, du fortjener ikke et sekund av dette, du er god og burde ha det godt. Misunnelsen her er merkelig og egoistisk, men like fullt ustoppelig: på noe vis ønsker jeg at det brant i meg på samme vis som det brenner i deg, denne mektige og ukontrollerbare kraften som nærmest spiser deg opp, jeg vil bli smittet av den, selv når jeg er øyenvitne til ødeleggelsen den skaper i deg. Du gråter og vrenger hjertet ditt, og jeg tenker på Inger Hagerup:

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik at man ønsker å tro at noen har funnet fred når de dør, men jeg merker at trangen til å tro er nærmest overveldende. Jeg har en pdf-utgave av en obskur lokalavis som ettertrykkelig bevis i fall jeg skulle synes det hele blir for absurd, og jeg leser det hele igjen og igjen; du døde den 4. juni. Alle, meg selv inkludert, håper at det medfører fred.

Det er 5 år siden sist jeg så deg, og dette siste minnet er ikke godt. Jeg gikk på flyet og du sto på bakken og lovte meg ting du aldri holdt, og jeg var sint på deg, uten at det hjalp. Nå redigerer jeg dette minnet. Det jeg akter å huske, er at du prøvde. At du i perioder var et så fint menneske som bare du kunne være, og at jeg hadde flaks nok til å få være der i en slik stund, selv om den ikke varte så lenge som noen av oss hadde håpet på. Jeg akter å huske at du lo. Jeg akter å huske at du fortalte meg ting jeg syntes var spennende, ting jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg akter å huske at du var kjærlig, at du smilte, at du var glad i meg, at du følte ansvar. Jeg akter å huske at du var takknemlig, at du var nysgjerrig, og at du en gang skrev navnet mitt i duggen på vinduet og rammet det inn med et hjerte.

Av en eller annen grunn har jeg alltid sett for meg at vi en eller annen gang ville møtes igjen, helt tilfeldig, et uventet sted. Siden dette var en ren fantasi, hadde jeg redigert bort alle de dårlige mulighetene, og jeg så for meg at vi ville være rolige, litt nostalgiske, at vi ville prate, at denne knuten vi aldri fikk løst opp ville forsvinne på noe vis, at det ville være en slags fred. Nå redigerer jeg virkeligheten i stedet, og bestemmer meg for å huske bare det som var godt. Det har du fortjent, for det mennesket du av og til viste at du egentlig var.

For din skyld håper jeg det finnes fred. Sov godt, kjære deg.

Det er ufattelig varmt, selv i min ellers så kjølige lille betongblokk av en leilighet, jeg finner frem gulvviften fra hjørnet i gangen hvor den har støvet ned hele vinteren, jeg drikker litervis med vann og setter alle vinduene på vidt gap. Langtidsvarselet sier stabilt 30 grader de neste 7 dagene. Jeg er bakfull på en torsdag og ikke særlig villig til å røre meg, men hjernen har jeg ennå ikke funnet noen av-knapp for.

Riktignok får det meg til å føle meg som hovedpersonen i den nå forslitte “Naiv. Super”, men jeg kjøper likevel en bok om tid, siden det er en kjent sak at tiden og jeg ikke er helt på nett. “A briefer history of time” skal liksom være en noe kortere og litt enklere å forstå versjon av “A brief history of time”, men foreløpig kan jeg ikke si at det går særlig bra. Jeg er nå ved et punkt hvor Hawking snakker om “curved space-time”, og jeg kjenner at jeg blir litt sur. Derfor går jeg og kjøper rosa klær, det er et drops-opprør av noe slag, jeg forsøker å endre det indre ved å forandre det ytre - en Lill i svart bryr seg om tiden. En Lill i rosa bryr seg kanskje bare om gutter og hester og viskelærsamlingen sin. Sånn bortsett fra at jeg hverken har gutter, hester eller viskelær tilgjengelig, burde dette gå brillefint. Men så er det varmt og klamt og jeg er bakfull og urørlig, og tidstanken kommer sigende igjen. Kanskje fordi varmen minner meg om noe fra en annen tid.

Det er på sitt vis vanskelig å kommer seg videre når man stiller seg tvilende til hele konseptet med tid. Problemet er at tiden ikke ser ut til å stille seg tvilende til meg. Så fortsetter vi å krangle, inn i evigheten jeg kanskje leter etter.

Bill. mrk.: Distraksjoner søkes - gutter, hester og viskelær velkomne