Alt er vel. Det blir det ikke tekst av.

Jeg burde skrevet mer i 2009. Det skjedde så mange dårlige ting at langt større mengder tekst burde blitt produsert; det er en del av hvordan jeg takler motgang. Jeg moser det ned til bokstaver og tegn og mellomrom. Når noe har blitt til tekst, er jeg ferdig med det, på et vis. At jeg ikke skrev noe særlig i 2009, betyr egentlig bare at de vanskelige tingene ikke er over. Og likevel: jeg har det godt.

2. januar 2010 sitter jeg med bena i kors i sofaen min, i leiligheten min, i bydelen min. Det er ganske tidlig, det er stille ute, det er snø og minus 10. Jeg røyker og småspiser Twist som ligger igjen fra nyttårsaften, vi kan med andre ord fastslå at noen røykestopps- og sunnhetsforsetter ikke nødvendigvis har sneket seg inn i min virkelighet. (Dessuten vet alle at de første dagene i januar er de mest elendige for en bedre livsførsel. La oss si februar i stedet.) Jeg gikk inn inn et nytt år med en håndfull mennesker jeg er glad i, og akkurat ved midnatt var det noen som kysset meg og erklærte sin kjærlighet til meg, og han har fremdeles ikke dratt hjem, han sover i sengen min, og snart, kanskje, når dette er ferdig og klesvasken er tatt, skal jeg snike meg inn dit og legge meg inntil den varme kroppen som jeg har blitt så glad i at savnet er aldeles fysisk når han ikke er her. Det er vanskelig å ikke ha det godt når man er elsket. Det er vanskelig å skrive noe som ikke er spysøtt når man har det godt.

En gang i 2010 skal jeg tenke ferdig en tanke om hvor jeg’et sitter. Det er en kropp/hjerne-problematikk her som gnager meg, som jeg har tenkt altfor mye på i 2009, og kanskje blir jeg ferdig med å tenke på det, så jeg kan skrive noe om det og bli ferdig med det. For 2010 håper jeg at alle som har rom i hjertet mitt får det bedre enn før. Jeg håper at sommeren blir varm og jordbærene søte, at ingen skal være alene hvis de ikke vil, og at søvnen skal være dyp og unforstyrret. Alt det andre får vi ta som det kommer. Vi er mennesker. Vi kan klare det.