Midt i julaftenkulda oppdager jeg at de har hugget ned bjørka. Det kjennes som et hugg også i meg.

Det er en slags tradisjon, dette - hver julaften fordeler vi oppgaver. Mens mamma og søster og hennes barn gjør andre ting, kjører jeg langs veier jeg engang kjente som mine og stanser utenfor en lang, hvit mur. Jeg bærer med meg gravlys og lighter og sklisnubler rundt i det stille, halvhøytidelige (eller kanskje bare alvorspregede) landskapet som en kirkegård jo er, og oppgaven er ganske enkel: det skal settes lys på pappas og farmors grav. Jeg går alltid til farmors først. Bommer som oftest med et par rader, må lete litt, får snø i skoene, fryser, kveler noen banneord. Finner den til slutt. Det er stille. Jeg pusser snøen av gravsteinen, graver en passende grop, tenner den lille lykten. Fredelig hvitt. Et øyeblikks ettertanke, så går jeg igjen, for å finne pappa under en bjørk.

Man bør være nøye med detaljene når man begraver folk. Vi hviler i graven lenger enn vi lever på jorden. Jeg tenker at den bør fortelle noe, noe mer enn når vi ble født og når vi døde, si noe om det som betyr noe, nemlig alt som skjedde imellom de to tidspunktene. For pappa valgte vi tre ting; et sangsitat - «We’ll meet again», to småfuglfigurer på toppen av gravsteinen, og plasseringen - pappa skulle for alltid hvile under en bjørk. Bjørka var viktig, kanskje det viktigste. Så står jeg i kulda med våte føtter og oppdager at bjørka er borte.

Vi hadde mange bjørker. Den kurvede og bratte oppkjørselen opp til gårdsplassen vår hadde en hel rad. Jeg lekte i dem som barn, i timer av gangen. I den verste hestejenteperioden fant jeg en tykk, bøyd gren som fungerte utmerket for niåringens fantasi om egen hest. Jeg satt på grena med improviserte tøyler av tau og så ut over jordene; det var vanskelig å holde balansen og nesten som å ri. Pappa elsket bjørkene, og syntes de ga ham styrke og fred. Derfor begravet vi ham under en. Litt fred er det minste du kan forlange når du er død.

Jeg står et sted hvor det skulle vært en bjørk og snakker med min døde far. Det er ingen grunn til å trekke min mentale helse i tvil; det er en enveissamtale - jeg forteller, lavmælt, mumlende; oppsummerer. Her er ingen svar, bare en slags ro. Noe som ofte er det eneste man trenger. Men den manglende bjørka plager meg. Senere kan min mor fortelle meg at det skal komme en ny bjørk. Den forrige var syk. Kanskje sto den for nær muren også. Men akkurat nå er dette stedet i verden hvor jeg står hver julaften med et lys og en tankerekke, bjørkeløst - og det plager meg. Det er ikke som det skal være, det heller.

Alt vi kan gjøre, er å vente.

Alt er vel. Det blir det ikke tekst av.

Jeg burde skrevet mer i 2009. Det skjedde så mange dårlige ting at langt større mengder tekst burde blitt produsert; det er en del av hvordan jeg takler motgang. Jeg moser det ned til bokstaver og tegn og mellomrom. Når noe har blitt til tekst, er jeg ferdig med det, på et vis. At jeg ikke skrev noe særlig i 2009, betyr egentlig bare at de vanskelige tingene ikke er over. Og likevel: jeg har det godt.

2. januar 2010 sitter jeg med bena i kors i sofaen min, i leiligheten min, i bydelen min. Det er ganske tidlig, det er stille ute, det er snø og minus 10. Jeg røyker og småspiser Twist som ligger igjen fra nyttårsaften, vi kan med andre ord fastslå at noen røykestopps- og sunnhetsforsetter ikke nødvendigvis har sneket seg inn i min virkelighet. (Dessuten vet alle at de første dagene i januar er de mest elendige for en bedre livsførsel. La oss si februar i stedet.) Jeg gikk inn inn et nytt år med en håndfull mennesker jeg er glad i, og akkurat ved midnatt var det noen som kysset meg og erklærte sin kjærlighet til meg, og han har fremdeles ikke dratt hjem, han sover i sengen min, og snart, kanskje, når dette er ferdig og klesvasken er tatt, skal jeg snike meg inn dit og legge meg inntil den varme kroppen som jeg har blitt så glad i at savnet er aldeles fysisk når han ikke er her. Det er vanskelig å ikke ha det godt når man er elsket. Det er vanskelig å skrive noe som ikke er spysøtt når man har det godt.

En gang i 2010 skal jeg tenke ferdig en tanke om hvor jeg’et sitter. Det er en kropp/hjerne-problematikk her som gnager meg, som jeg har tenkt altfor mye på i 2009, og kanskje blir jeg ferdig med å tenke på det, så jeg kan skrive noe om det og bli ferdig med det. For 2010 håper jeg at alle som har rom i hjertet mitt får det bedre enn før. Jeg håper at sommeren blir varm og jordbærene søte, at ingen skal være alene hvis de ikke vil, og at søvnen skal være dyp og unforstyrret. Alt det andre får vi ta som det kommer. Vi er mennesker. Vi kan klare det.