Jeg er novembersøvnig og lei og venter på mørkemånedens uunngåelige knock-out. November er uten håp. Det er mørkt når jeg våkner og mørkt når jeg går hjem, jeg fryser hele tiden og kaffe fungerer ikke, så jeg kan like godt slutte. Jeg vil ingenting og orker nesten like lite. Det er å vente at det går til helvete denne gangen også, som det alltid gjør, jeg tryner i ukene før alle får adventslysene og shoppingstresset på, jeg drukner mens alt fryser til is, og ønsker meg et stykke ut i året som ligger bak en lang, lang sving. Jeg hater november.

Men så er det slik at jeg hører ord og rytmer som er nye for meg, DumDum Boys har gitt ut nytt album og jeg nynner med på at «det var deilig på en litt syk måte», for eksempel, og noen tenker på meg (dette har jeg bekreftelse på), og enkelte netter er slett ikke kalde, og det finnes et slags lys. Kanskje denne gangen. Kanskje kan jeg klare det i år. Kanskje blir det jeg som vinner i år. Det er håp i november, kanskje for første gang.