Jeg sitter ganske stille i sofaen og har bursdag. Nå er jeg 34. Det tror jeg blir fint.

Helt uventet begynner jeg plutselig å forstå Radiohead. Det begynner med en tekstlinje jeg har hørt før, men som jeg plutselig kan forstå, ta innover meg, kjenne igjen, verne om - no alarms and no surprises, please. Slik starter et gryende musikalsk vennskap, og jeg tenker at det er slik det ofte foregår med meg.

Jeg begynte å forstå deg da du i bisetning nevnte noe som bare kunne bety at du hadde lagt merke til noe jeg trodde jeg var alene om å henge meg opp i. I løpet av det korte sekundet gikk du fra å være en fremmed til noen jeg var sikker på at jeg hadde lyst til å kjenne. Jeg spurte. Du svarte. Vi snakket. Og slik ble vi til. Det jeg ikke visste, selvfølgelig, var at jeg en dag skulle kunne sitte her og høre på Radiohead og dermed tenke på deg, og innse at du er den eneste gjennom hele min historie som jeg kan si dette om: du knuste hjertet mitt.

Vi traff hverandre da jeg var på mitt svakeste, alle forsvar jeg noensinne hadde hatt lå i en støvhaug rundt meg, og jeg vet ikke om jeg visste det selv engang, det bare føltes så kaldt der jeg var, jeg trengte noe trygt og varmt, du var der, jeg forsøkte meg på noe nytt: tillit. Jeg hadde ikke noe valg. Hjertet mitt kunne gis bort eller tapes for alltid sammen med resten av meg, og jeg prøvde det første. Da jeg fikk det tilbake, lå det i tusen knas. For første og foreløpig siste gang. Du så meg for alt hva jeg var, og du ville ikke ha meg. Det gjorde vondt fordi du en gang sa noe ubetydelig som var alt jeg trengte.

Så er det kanskje på grunn av deg at jeg trenger den hviskende bønnen om stillhet som Radiohead fremfører mens jeg røyker nok en sigarett og tenker enda litt til på det som aldri ble som det skulle. Det metaforiske hjertet er svakt. Jeg trenger fred. Eller kanskje en krig.