Plutselig er det høst. «Indian summer»-følelsen følger meg gjennom hele september, før jeg plutselig en morgen fryser og tråkker i gult løv på vei til bussen. Øyeblikkelig kommer lengselen. Lengselen etter ro, etter forandring, etter en følelse av retning. Det slår meg at jeg snart skal fylle 34 år, uten noensinne å ha hatt en plan - hvilket egentlig er ganske paradoksalt, tatt i betraktning at jeg strengt tatt føler behov for å kontrollere det meste. Jeg former virkeligheten i mitt bilde mer enn de fleste andre jeg kjenner, men på noe vis må jeg ha gått glipp av det overordnede perspektivet - kall det gjerne, selv om det høres pompøst ut - livsplanen.

Jeg er ganske opptatt av å skille mellom drømmer og planer. Drømmene peprer ned i hodet mitt i en kontinuerlig strøm, jeg mangler dem aldri, men denne store planen, det gigantiske styringsdokumentet - hva skjedde med den? Kontrollfriken som bare lar dagene skje til de plutselig blir år og et helt liv, det er nesten så jeg må le for meg selv.

Så setter jeg meg ned, mens jeg røyker og fryser og himmelen er mørk og vinden lurer seg inn mellom maskene i strikkegenseren, og tenker på hva i all verden planen min skal være. Hva livet mitt skal bli. Akkurat nå aner jeg ikke. Men det finnes ingen bedre tid enn min elskede høst for å finne ut av det.

Bring it on.