Jeg vet ikke hvorfor det er slik at man ønsker å tro at noen har funnet fred når de dør, men jeg merker at trangen til å tro er nærmest overveldende. Jeg har en pdf-utgave av en obskur lokalavis som ettertrykkelig bevis i fall jeg skulle synes det hele blir for absurd, og jeg leser det hele igjen og igjen; du døde den 4. juni. Alle, meg selv inkludert, håper at det medfører fred.

Det er 5 år siden sist jeg så deg, og dette siste minnet er ikke godt. Jeg gikk på flyet og du sto på bakken og lovte meg ting du aldri holdt, og jeg var sint på deg, uten at det hjalp. Nå redigerer jeg dette minnet. Det jeg akter å huske, er at du prøvde. At du i perioder var et så fint menneske som bare du kunne være, og at jeg hadde flaks nok til å få være der i en slik stund, selv om den ikke varte så lenge som noen av oss hadde håpet på. Jeg akter å huske at du lo. Jeg akter å huske at du fortalte meg ting jeg syntes var spennende, ting jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg akter å huske at du var kjærlig, at du smilte, at du var glad i meg, at du følte ansvar. Jeg akter å huske at du var takknemlig, at du var nysgjerrig, og at du en gang skrev navnet mitt i duggen på vinduet og rammet det inn med et hjerte.

Av en eller annen grunn har jeg alltid sett for meg at vi en eller annen gang ville møtes igjen, helt tilfeldig, et uventet sted. Siden dette var en ren fantasi, hadde jeg redigert bort alle de dårlige mulighetene, og jeg så for meg at vi ville være rolige, litt nostalgiske, at vi ville prate, at denne knuten vi aldri fikk løst opp ville forsvinne på noe vis, at det ville være en slags fred. Nå redigerer jeg virkeligheten i stedet, og bestemmer meg for å huske bare det som var godt. Det har du fortjent, for det mennesket du av og til viste at du egentlig var.

For din skyld håper jeg det finnes fred. Sov godt, kjære deg.