Det er ufattelig varmt, selv i min ellers så kjølige lille betongblokk av en leilighet, jeg finner frem gulvviften fra hjørnet i gangen hvor den har støvet ned hele vinteren, jeg drikker litervis med vann og setter alle vinduene på vidt gap. Langtidsvarselet sier stabilt 30 grader de neste 7 dagene. Jeg er bakfull på en torsdag og ikke særlig villig til å røre meg, men hjernen har jeg ennå ikke funnet noen av-knapp for.

Riktignok får det meg til å føle meg som hovedpersonen i den nå forslitte “Naiv. Super”, men jeg kjøper likevel en bok om tid, siden det er en kjent sak at tiden og jeg ikke er helt på nett. “A briefer history of time” skal liksom være en noe kortere og litt enklere å forstå versjon av “A brief history of time”, men foreløpig kan jeg ikke si at det går særlig bra. Jeg er nå ved et punkt hvor Hawking snakker om “curved space-time”, og jeg kjenner at jeg blir litt sur. Derfor går jeg og kjøper rosa klær, det er et drops-opprør av noe slag, jeg forsøker å endre det indre ved å forandre det ytre - en Lill i svart bryr seg om tiden. En Lill i rosa bryr seg kanskje bare om gutter og hester og viskelærsamlingen sin. Sånn bortsett fra at jeg hverken har gutter, hester eller viskelær tilgjengelig, burde dette gå brillefint. Men så er det varmt og klamt og jeg er bakfull og urørlig, og tidstanken kommer sigende igjen. Kanskje fordi varmen minner meg om noe fra en annen tid.

Det er på sitt vis vanskelig å kommer seg videre når man stiller seg tvilende til hele konseptet med tid. Problemet er at tiden ikke ser ut til å stille seg tvilende til meg. Så fortsetter vi å krangle, inn i evigheten jeg kanskje leter etter.

Bill. mrk.: Distraksjoner søkes - gutter, hester og viskelær velkomne

Jeg er fryktelig full og forsøker å forklare noe om havet. Det går selvsagt ikke, hjernen min har ordene arrangert på fornuftig vis et eller annet sted, men munnen samarbeider ikke, og det eneste som kommer ut, er usammenhengende fragmenter. Det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle. Jeg er så full at jeg har mistet tiden, så det eneste som finnes er akkurat nå. Akkurat nå er jeg full, og du er glad i meg.

Noen dager før eller senere stirrer jeg på et insekt. Insektet flyr panisk rundt og rundt lampen i taket i stua, jeg ligger på sofaen og hører på musikk og stirrer. Det fascinerer meg at insektet er så tiltrukket av lyset, men ikke vet hva det skal gjøre når de først har kommet seg dit det vil være. Sånn sett kan det vel sies at forskjellen på meg og en tilfeldig møll ikke er påfallende stor, hva angår det rent mentale.

Jeg er langt fra mål fremdeles, men det må sies at jeg er nærmere å ha alt jeg ønsker meg enn jeg noensinne tidligere har vært. På noe vis hadde jeg kanskje forestilt meg at en slags innsikt skulle dukke opp på veien, en tanke, en idé, hva som helst som skulle fortelle meg noe om hva jeg skulle gjøre med det jeg ville ha. I et øyeblikk uten tid, men med hav og en god venn som er glad i meg selv om jeg er helt ubegripelig rar og sær og teit, er jeg så nær at jeg nesten kan lukte det. Og likevel vet jeg ikke hva jeg vil med det jeg vil. Det eneste jeg vet, er at jeg fremdeles vil. Mer.