Jeg vet ikke hvorfor jeg mente det var en god idé, men jeg kjøpte en frakk. En herrefrakk, gigantisk, mørk blå. Den må ha vært laget for verdens største mann, skuldrene i den rakk meg nesten til albuen, og jeg er ingen liten pike, jeg heller. Det var ikke et innfall i en bruktbutikk eller på loppemarked, jeg gikk inn i en herreforretning og kjøpte dette enorme plagget nytt, såvidt jeg kan huske kostet den over 2000 kroner, en uhyrlig sum. Så hadde jeg frakk. Eller telt. Teorien min nå er at jeg kjøpte den for å gjemme meg i den. Det virket ikke.

Ingenting godt skjedde mens jeg brukte den frakken. Jeg husker at den ikke beskyttet meg mot noe som helst da jeg kjørte gjennom tunge snøfall for å fortelle farmor at sønnen hennes var død, den hjalp meg ikke da jeg forlot han jeg trodde jeg skulle leve med resten av livet, den var ingen rustning mot ensomheten og skuffelsene og overarbeidet som skulle komme. Den gjorde meg ikke usynlig, men heller ikke synlig på den måten jeg kanskje ønsket, den gjorde ingenting for meg, unntatt kanskje å holde meg varm.

Mer kan man jo egentlig ikke forvente av et klesplagg, når sant skal sies, men jeg er neppe alene om å av og til, om enn kanskje ubevisst, sette min lit til at noe eller noen skal på magisk vis hjelpe til med å fikse et eller annet som de(t) ikke har egenskaper til - for noen ganger gjør de(t) jo det. Noen ganger kan man bli lykkelig av en is, eller trist av solen, eller stolt av å betale en regning, når tingenes iboende egenskaper ikke strekker til, tillegger vi dem flere som en forklaring på hva vi føler og opplever. Jeg stolte for mye på den frakken, men jeg vet jo, egentlig, at det vonde hjertet kom fra meg selv. Det er bare så uendelig mye enklere å tenke at det var frakkens skyld.

To dager med sol og alkohol og latterkrampe har innhentet meg, jeg våkner tidlig og er fryktelig glad for at jeg er alene. Berøring ville vært uaktuelt nå. I løpet av en kort natts søvn har nervene forflyttet seg, nå ligger de, for noen timer, utenpå huden, som seig glasur på en kanelbolle. Nerveglasuren er et forstørrelsesglass, alt får enorme proporsjoner, alt kan føles og studeres til minste detalj. Jeg er skjør og hypersensitiv og skrekkelig tilstede. En hånd på hoften min ville ødelagt meg fullstendig, jeg sitter innerst i leiligheten min og kjenner absolutt alt, og det er fint å være alene akkurat nå. Nesten nødvendig, vil jeg si.

Vanligvis bringer den overfølsomme bakrusen med seg en engstelse, en trang til å glemme som slås i bakken av evnen til å huske (glimtvis), den sedvanlige frykten for å sjekke inn- og utgående sms-er fra dagen før, overdreven tro på egen total mangel på fortreffelighet, alt dette som du bader i når hjernen vet at du burde oppført deg annerledes. Nervene gir deg en uppercut som er helt ute av proporsjon, men som føles overveldende korrekt der og da. Men ikke i dag.

I dag sitter jeg i sengen min og smiler litt for meg selv. Musikk jeg liker, kaldt vann, bena i kors. Jeg er fryktelig bakfull og fremdeles blid. I dag kjenner jeg på, med nerveforsterker mellom følelsene og meg selv, hvordan det kjennes å være i bakrus når jeg havnet i rus fordi jeg var glad.

Noen ganger, hvis man har flaks - som jeg har nå - kan man lage en dyp og ugjennomtrengelig lykke av bittesmå ting. Hvis flaksen hjelper deg med å få alle de små, gode tingene til å skje på samme tid, kan du sitte i bakfylla en lørdag morgen og smile, oppdager jeg. Hvis et tilfeldigvis er slik at alle regningene er betalt og det er sol og du får litt skryt og ting går som det skal på jobben og du har de fineste vennene og en ekstra fridag og føler deg fri, så er det evig nok.

I dag ønsker jeg nerveglasuren velkommen. For én gangs skyld gjør den alt enda bedre.