Ofte ser jeg ut av vinduet. Det er mye mer interessant når man bor i 1. etasje enn ellers. I dag passerte et forelsket par. De lo og smånusset på hverandre og småsloss nærmest om hvordan de best skulle beholde kroppskontakten mens de gikk. Holde hender, armene om hverandre, eller nærmest gå rundt som en menneskelig sandwich? De var nydelige. Jeg smilte for meg selv. Så åpenbar og fysisk og klokkeklar kjærlighet, en sånn vi gjerne forbinder med våren og solen og fuglene.

De var godt over 60, begge to.

Da er det håp, tenker jeg. For oss alle. For alt. Så lenge vi ikke sensurerer oss selv.

Det sitter en liten gutt på gjerdet utenfor kjøkkenvinduet mitt. Han er alene. Blå jakke, lys lugg, kanskje 5-6 år gammel. I minst et kvarter sitter han der, ganske stille, sier ingenting, gjør ingenting. Han bare sitter, mens folk går forbi. Jeg registrerer at jeg synes det er trist.

Kanskje er det slik at alle ting som berører oss emosjonelt på noe vis, er ting som minner oss om noe. Noe som gir ekko mot en vegg av seg selv, på en måte. Gutten på gjerdet i Tidemands gate minner meg om malplassering. Det er noe galt med bildet. Han skal ikke observere, han skal observeres. Det er noe med alderen. Han skal være sammen med en voksen. Det er noe med stedet. Han skal le, eller skrike eller snakke som en foss. Det er noe med stillheten. Han minner meg om noe jeg tror jeg husker.

Noen ganger, hvis du kjører på en vintervei på bygda, er det dype spor i kjørebanen. De er frosset til is og tvinger deg til å kjøre i dem, men av og til havner du utenfor likevel, og det gjør kjøringen så mye vanskeligere, men av en eller annen grunn kommer du deg ikke helt på plass, du kjører stadig på kanten av det som ville vært mest fornuftig, eller behagelig, eller trygt, eller klokt. Du liker deg ikke der, men uansett hvor mye du forsøker, finner du ikke den vennlige dumpelyden som forteller deg at du er på plass og at det bare er å flyte med. Slik er vinterveiene på bygda, slik er gutten i blå jakke på gjerdet utenfor kjøkkenvinduet mitt, slik var kanskje engang jeg. Like ved det som er riktig, men ikke helt på plass.

Det er vanskelig å tenke på sitt eget liv i markerte perioder, siden det er bare du som er deg, er det bare du som kjenner til alle detaljene, og overgangene blir ikke like skarpe for deg som de blir for menneskene som betrakter deg, alle delene blør i hverandre og du kan ikke alltid være sikker på om noe er over - eller om det i det hele tatt eksisterte.

Jeg ser på en lyshåret gutt i blå jakke og gjenkjenner en følelse, men jeg husker ikke helt når den var der, om den var der, om den egentlig er det fortsatt, eller om dette bare er noe jeg tror. Det eneste jeg vet, er at når han plutselig hopper ned fra gjerdet og går, føles det mye bedre.

- Slik må jeg bo, sier jeg til Målfrid, som er hjertens enig. Vi har med oss en neve fine mennesker, vi griller i Paradisbukta, det er sol, noen små bølger slår innover, det lukter sjø, det er en og annen måke og et svanepar. Vi har påskefri og tenker på så lite som mulig. Etterpå drar vi på Løkka og drikker og ler mens sola forsvinner, og en eller annen gang sovner jeg på sofaen, vel hjemme, mett av sol og hvitvin og grillmat og glede.

Noen ganger er alt helt perfekt, selv om det er mye som ikke fungerer. Jeg tenker at det er fordi det plutselig kommer et glimt av noe, et slags løfte om at lengselen din skal bli til virkelighet. En eller annen dag skal det bli slik du vil, og vissheten om fremtiden gjør nåtiden fullkommen.