Den absolutte roen kommer på et helt uventet tidspunkt, men siden jeg har absolutt ro, overrasker eller opprører den meg ikke, den bare pakker meg inn i en passe varm kokong med jevnt lav puls. Jeg sitter med det høyre benet dinglende over det venstre, jeg har støvletter og skjørt og strikkejakke og sigarett og musikk i øret, det er tidlig, jeg venter på en trikk som ikke har tenkt å komme før om 25 minutter, og det gjør absolutt ingenting. Jeg fryser ikke, jeg er ikke utålmodig, jeg er ikke irritert, jeg er nesten ingenting, bortsett fra rolig. Midt i de mest tenksomme tider sitter jeg i en øde gate og venter på en tidlig trikk og bryr meg ikke om noe som helst.

Absolutt ro er fysisk. Det er mentalt også, men roen er ikke komplett uten det fysiske. Den lille rastløsheten, en slags elektrisitet et sted i blod og hud og muskler, skrus plutselig av - det er ikke som om jeg kan kontrollere dette selv, i stedet ser et ut til å være en tilstand kroppen en sjelden gang tyr til når den kanskje tror at jeg trenger den som mest. Kroppen er en luring. Den har alltid rett.

Sannhetene er ikke hva de engang var. Noen ganger endres universet ditt så mye at du til slutt forstår at du også er annerledes enn du trodde, kanskje har du blitt det underveis, kanskje har du bare ikke forstått det før, men du er en annen. Da kan det hende du trenger en tidlig morgen på et øde trikkestopp med absolutt ro. Og noen ganger, noen ganske få ganger i livet, får vi akkurat det vi trenger.

Jeg er Lill. Jeg er ganske ny.

Strengt tatt er det vel bare en kvart varmegrad eller så ute, men jeg sitter ved et åpnet vindu og insisterer på å fryse. Alkoholen fra i går ligger i nervesystemet og beviser at den har mothaker, jeg hører på intetsigende popmusikk og røyker sigaretter. Den åpne vinduet er bare for å minne meg om noe.

Man pakker seg inn i forestillinger om hva som betyr noe. Selv i naken tilstand henger en kontroversiell pelskåpe av feilaktige ideer på de fleste av oss. Ikke sånn å forstå at dette er klanderverdig på noe vis, det har blitt en nødvendighet å skape mening i alle de detaljene og hendelsene som tross alt utgjør majoriteten av livet for de fleste av oss. Slik fungerer vi, det er ikke noe galt i det. Men så skjer det noe.

I korte øyeblikk, ofte tilfeldige, ofte uforutsette, rives pelskåpa av oss. Nå kan vi lære noe, men vi er så eksponerte at det er vanskelig. Om en tid vil alt være på plass igjen, og sakte glemmer vi. Fordi det er mest behagelig sånn - jeg nøler med å kalle det en overlevelsesmekanisme, men kanskje det er en komfortmekanisme. Skåret ned til beinet innser vi at det som ellers ser ut til å bety noe, i grunnen ikke er viktig. Kanskje ikke engang meningsfylt. Da er det kaldt å være oss.

Komfortmekanismene står i veien for noe jeg innbiller meg at jeg vil. Jeg har det for behagelig til å komme meg noe sted. Forsøket på bevegelse starter med et åpnet vindu.

En gang gjorde jeg noe fint for noen uten å vite det selv. (Først flere år etterpå fant jeg ut at det ble oppfattet som det ble.) Akkurat nå skulle jeg ønske at noen kunne gjøre det samme for meg. 2009 har så langt vært veldig, veldig merkelig (hvilket blant annet fører til at jeg ikke skriver), og jeg trenger noe fint.