Det pleier sjelden å være noe særlig bråk i gata der jeg bor, men akkurat nå har det vært aldeles stille i en halvtime. Før det vet jeg ikke, da sov jeg. Jeg våknet aldeles av meg selv klokken 07.00 etter å ha sovet i 10 vidunderlige timer, og utenfor var det fremdeles snø og stillhet. Etter hvert skal jeg dusje, bruker vaskeriet, lage noe mat, få unna noen ærender, gjøre som de andre gjør - men akkurat nå sitter jeg i min sedvanlige positur, lett fremoverlent mot tastaturet med bena i kors oppe i sofaen, og hører på ingenting.

Det ligger regninger her. Jeg betalte dem i går, og gjorde som jeg pleier med betalte fakturaer, rev et lite hakk i dem så jeg skal vite at de er tatt hånd om. Senere skal de legges i magasinkassetten hvor de betalte regningene bor (de ubetalte bor på kjøleskapsdøra). Jeg har blitt veldig ordentlig, sånn sett. Jeg har et strikketøy og to tomme vannglass på bordet, og det er lite her som tyder på noen form for ellevill oppførsel. Likevel tenker jeg i løpet av en stille morgen på Oslo vest at det i alle fall grenser til ellevilt at alt har blitt som det har blitt. At jeg har blitt som jeg har blitt.

Det er en pussig greie her; jeg vokste opp på tjukkeste bygda med alt hva det innebærer, og med foreldre som på mange vis representerte et rimelig tradisjonelt kjønnsrollemønster i sitt daglige væren og virke, og likevel er det slik at jeg ikke kan huske at noen av dem, eller noen andre rundt meg for den saks skyld, sa at det var noe jeg ikke kunne gjøre, eller bli, eller ønske. Ikke slik å forstå at denne voldsomme friheten ble poengtert på noe vis heller, den bare var der, som en krysning mellom en selvfølge og en skatt. Jeg leser og hører mange historier om mennesker som mener at noen tegnet begrensninger for dem som ikke var reelle, men som de etter hvert kom til å tro på likevel. Dette har jeg ingen erfaring med selv. I den grad jeg har noen begrensninger for hva jeg tror jeg kan eller vil eller bør, har jeg laget dem på egenhånd, av erfaring.

Dette tenker jeg på mens jeg sitter og er superstreit på Oslo vest en stille morgen. Innimellom betalte regninger og vannglass og strikketøy sitter jeg og vet at jeg er fri. Det er lite her i verden jeg verdsetter høyere.

Jeg står med armen rundt en god venn og et strålende menneske og ser himmelen lyse opp i farger. Jeg er (selvsagt) litt full, det perler i glasset og rommet er grått av røyk, det smeller hardt mot stjernene der oppe, jeg tøysekliner med person etter person, vi ler, vi er mette, vi er glade, det er akkurat blitt 2009. “Det kan ikke begynne bedre,” tenker jeg og smiler enda mer.

Selvsagt er det noe konstruert og merkelig over å tro at alt starter på nytt eller nødvendigvis blir bedre bare fordi klokken passerer midnatt og vi kan rive ark av kalenderen, det presenteres like mange nye sjanser hver gang et nytt sekund åpenbarer seg, men dette er ikke poenget. Poenget er å stanse. Et øyeblikk i tid da tiden, etter hvordan vi nedtegner den, forandrer seg og starter fra begynnelsen igjen. Nytt sekund, nytt minutt, ny time, ny dag, ny måned, nytt år. Ikke rart vi i større grad tenker “nye muligheter” i akkurat dette øyeblikket enn ellers.

2008 behandlet meg godt, tror jeg. Eller kanskje var det jeg som gjorde det. Jeg merker meg at jeg har hatt færre ord, ikke så mye å si, ikke så mye å skrive, ikke så mye å fortelle. Det må ikke misforstås som noe dårlig. Ord kommer innenfra. Når jeg har lite å si, betyr det som oftest at jeg har levd mer på utsiden, og dette er et mål i seg selv. Som vanlig angrer jeg lite og ønsker enda mindre, men jeg tenker, mens uendeligheten vi lever i males i flyktige farger og lys, at det er helt greit å være grådig. Å ville ha mer, mer av dette, mer av alt. Mer liv. Mer, fordi det som allerede finnes, er godt. Ingen kan protestere på at man bygger best på solid fundament.

Velkommen, 2009. Jeg gleder meg til å leke med deg. Så du hvordan jeg blunket til deg da du kom farende?