Jeg drakk i går. Hvitvin. Mye. Jeg kom hjem fra julefeiring på Hamar, satte fra meg kofferten og gikk direkte i selskap noen minutter borti gata, selskap i et godt rom i en god leilighet i en god by, et sted hvor jeg føler meg varm og velkommen og trygg. Vi lo og spiste og drakk til vi nesten døde, også gikk jeg etterhvert hjem og var full. Jeg har vært det en del de siste månedene, i skarp kontrast til månedene før det. Dette skyldes nok neppe at jeg magisk, i en alder av 33, har blitt mer glad i å drikke.

Faktum er fremdeles at jeg synes det er litt ubehagelig å være full. Jeg blir ustø og vet ikke helt hva jeg sier og sånne ting som vel skjer med alle, men som jeg alltid har syntes er litt … uggent. Da jeg var mye yngre ignorerte jeg det bare, men etter hvert har det blitt slik, nå som jeg vel må kunne kalle meg voksen, at jeg bare drikker når jeg synes det er greit å være ustø og rar og usammenhengende, altså i selskap av mennesker som gjør meg trygg og varm og velkommen. Som i går. Som mange ganger denne høsten, disse siste månedene. Ikke slik å forstå at jeg har truffet nye mennesker, de jeg allerede har er strålende nok for et helt land og et helt liv. I stedet tror jeg vi kan si at jeg har truffet meg selv hjemme litt oftere. Hvis det gir noen mening.

Jeg våknet på sofaen igjen. Dette skjer stadig vekk; jeg har ambisjoner om å gå inn i sovehulen og legge meg skikkelig, også skal jeg bare et eller annet, også sovner jeg på sofaen. Så også i går. Også våknet jeg skammelig tidlig, etter rare drømmer om at det vokste pigger i ansiktet mitt (men det var ikke ille, bare interessant), og visste at jeg hadde vært full igjen. Da smilte jeg litt.

Det kan hende at det ikke handler om å få det bra, men om å oppdage hvor bra man allerede har det. Noen ganger må man til og med, hvor usannsynlig det enn høres ut, være litt tøff for å få til akkurat dét. Dytte litt på seg selv. Prøve. Tryne. Prøve litt til. Og hvis man er heldig, som meg, så oppdager man at man er varm og trygg og velkommen, også drikker man seg full og alt er fint.

Alt er annerledes, og alt er akkurat slik det var.

For en god stund siden knuste jeg en skål.

Jeg skulle løfte kaffekoppen som sto på den for nennsomt å vaske den opp for hånd (joda, jeg hadde oppvaskmaskin på det tidspunktet, men - ), da det viste seg at litt kaffesøl hadde funnet veien ned til skålen, og i tiden som hadde gått siden kaffen ble sølt (det var cognac og honningrom på bordet, det kan ha tatt tid), hadde den utviklet seg til et tynt lag av (dårlig) lim som laget en (svak) forbindelse mellom kaffekoppen og skålen, og idet jeg løftet koppen, fulgte skålen med, men limet var altså dårlig, og - skålen traff kjøkkenbenken og ble knust i fire deler. Jeg ble fryktelig lei meg.

Jeg fester vanligvis liten sentimental verdi til fysiske ting, jeg solgte en førsteutgave av Poe som jeg arvet etter pappa da jeg skulle til Frankrike og trengte penger, jeg stampet en gang et smykke jeg var glad i for 200 kroner, og hver gang jeg flytter, kaster jeg brev og småtterier som minner meg om noe som var fint. Jeg tenker at minner finnes i meg, ikke i ting. Men kaffeskålen var farmors, og det var derfor jeg ble lei meg.

De skriver ikke bøker om kvinner som henne, hun havner ikke i historien og en eller annen dag finnes det ikke lenger mennesker som kjente henne, og da er hun borte for alltid. Jeg har ingen bilder av henne, ikke engang programmet fra begravelsen, og da jeg skulle på kirkegården for å sette på gravlykter på julaften, måtte jeg lete litt for å finne graven hennes. Men jeg har alltid tenkt at det ikke gjør noe, for minner finnes i meg. Jeg husker hvordan hun bakte potetlomper før jeg sto opp om morgenen og hvordan hun lot meg lage pønkesveis på henne da jeg var sju, jeg husker at hun krympet og at hun aldri ba om noe, jeg husker at hun alltid ville leke. Og jeg husker hvordan hun lot meg lage hytte under kjøkkenbordet og leke med kaffesettet slik at hun kunne komme på besøk og bli servert. Så satt vi der, en lørdag i Drammensveien, ved samme kjøkkenbord som dengang, og med samme kaffesett, men oppå bordet denne gangen, og da gjestene var gått, knuste jeg en av skålene hennes. Og jeg ble så lei meg.

Jeg har flyttet siden dengang, og kaffesettet etter farmor står i et annet skap i en annen gård i en annen gate. På toppen av skålene ligger en liten pakke med porselensskår. De er svarte med gullkant og jeg kommer aldri til å lime dem sammen, men det er slik, tenker jeg, at av og til er det umulig å gi slipp selv når all logikk tilsier at man burde.

Det er derfor jeg aldri kan la deg gå. På en merkelig måte har jeg lært det av farmor.