Nå gjør jeg noe jeg sjelden gjør. Det kan, og vil sannsynligvis, gå galt. Det er kanskje derfor jeg sjelden gjør det, jeg liker vanligvis bedre odds. Men det er muligens ikke den helt store forskjellen på livet og pengespill; du vinner sjelden noe særlig med mindre det usannsynlige slår til.

Oslogatene er glatte, det er tidlig, det er søndag, jeg går omkring. Musikk, de samme strofene om og om igjen. Av og til finnes det ord og melodier som gir en slags resonans i meg, og jeg lytter og lytter og lytter til det vokser seg inn i ryggmargen. Noe jeg vil lære. Det jeg forsøker å forstå akkurat nå - ikke intellektuelt, men virkelig forstå, med hele meg, er at en eller annen dag skal jeg også dø. Av og til skjønner jeg det, også satser jeg. Forståelse av døden har samme innvirkning på meg som havet; når jeg klarer å ha dét perspektivet, er ingenting skremmende lenger. Nå går jeg rundt og håper på, venter på, øver på, at forståelsen skal bli permanent. For å kunne våge mer.

Så går jeg hjem og gjør noe jeg vanligvis ikke gjør. Et sted må man jo begynne.

Jeg husker helt tydelig at jeg aldri klarte å lage blomsterkrans. Stilkene ville ikke føye seg som de burde. Det nærmeste jeg kom, var sammenknyttede løvetann som ble til gule flekker i håret mitt mens de råtnet så fort at jeg ikke forsto det. Jeg klarte aldri å manipulere blomstene riktig. De motarbeidet meg. Jeg så at andre fikk det til og visste at det ikke var umulig. Bare for meg. Jeg kapitulerte og lot blomstene stå.

Jeg tror ikke det handler så mye om ha rett, men å være i sin rett. Første gang jeg snakket med Mystiske Mister M om konseptet med å kjempe for sine egne interesser, protestert jeg hardt. Ingen vits i å jobbe mot det umulige, mente jeg. Nå har jeg tenkt meg om, og jeg er ikke så sikker lenger. Jeg er lei av å kapitulere.

Det er noen helt klare idéer i meg, idéer om hva jeg ønsker. Idéer jeg ikke hadde for bare et år siden. De virker stort sett umulige. Ikke for alle, men for meg. Like fullt; ønske. Vilje. Driv. Umulighet er i seg selv umulig. Det kommer bare an på metoden. Det lærte jeg allerede den gangen jeg ikke klarte å flette blomsterkrans.

Det er ikke nødvendigvis noe jeg liker å tenke på, men her er vi fremme ved noe jeg tror er viktig. Jeg liker deg ikke. La det være helt klart. Men det betyr ikke at du ikke er viktig. Da jeg traff deg i Waldemar Thranes gate, var alt omvendt: jeg likte deg, og trodde du var helt uviktig.

Jeg kan ikke forklare hvordan jeg kunne tillate at du fikk ødelegge noe i meg. Det eneste jeg forstår, er at jeg ikke var på vakt. At jeg fremdeles var mett på idéen om det skikkelige og respektfulle og gode som jeg trodde (helt feilaktig) at var en slags standard. Et utall løgner og bedrag og en hjerterevne senere visste jeg bedre.

Problemet er at jeg har gjort deg viktig. At du har fått lov til å bli noe annet enn en gammel historie. At du fortsatt sitter fast i meg; kanskje ikke du som menneske, jeg husker ikke lenger helt hvordan du ser ut eller lukter eller føles eller snakker, men jeg husker alt du gjorde. Jeg har krøniker i tanke og tekst som, når jeg ser på det nå, forklarer hvorfor det er kaldt et sted i meg.

Jeg tenker på deg hver gang jeg går langs Waldemar Thranes gate. Det er strengt tatt mer enn du har fortjent.

En god venn av meg konkluderte en gang med at “du vet aldri hvor du er om 15 minutter”. Det var en ganske morsom forhistorie der som jeg ikke skal røpe. Poenget er at jeg nå vet at han har rett. Det var alt.

Lyset hadde ikke vært der på mange dager, kanskje uker. I alle fall føltes det ikke slik. Det merkelige var at det ikke gjorde noe. Det småspisende mørket var nesten en kjærkommen venn i denne tiden, et slags uhørt manglende behov for dag som jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. I et lite øyeblikk, en parentes i tiden, hadde jeg alt - og trengte ikke lys.

Du sa ting jeg ikke vil gjenta, ikke fordi de var forferdelige, tvert imot - de var for gode, for nære, for personlige til å deles. Jeg skriver dem ikke ned fordi ingen andre kan forstå hvor perfekte de var, der og da, deg og meg. Vanligvis hemmeligholder vi det vonde, uten at jeg vet hvorfor - kanskje for å ikke plage andre, kanskje for å ikke blotte oss selv, kanskje rett og slett fordi vi ikke har noen å fortelle det til. Jeg gjør ofte det motsatte. Det fineste jeg vet er så nært at det ikke kan bo noe annet sted enn i hodet mitt, og i det metaforiske hjertet. Du er slik. Vår tid var slik. Jeg sier ingenting.

Det lille enorme vi hadde gjorde meg så trygg at jeg kan lukke øynene når jeg sitter regnvåt på 20-bussen klokka halv sju om morgenen, på vei mot noe jeg egentlig er for trøtt til å huske hva er, og huske at det er mulig å holde ut. Det har du gitt meg. Men det er hemmelig.