Hvis jeg sitter helt stille nå, verden utestengt, ord i ørene mine, en melodi jeg nesten ikke oppfatter, kan jeg kjenne det. Jeg er offisielt i svak, svak berøring med det innerste i meg, eller kanskje ikke det innerste, men det vondeste. Jeg liker å tenke på det som innerst, det gir et slags håp om at det ligger så langt inne, så beskyttet og pakket inn at ingenting kan knuse det slik at det det begynner å lekke ut. Men når sant skal sies, kjennes det tidvis ut til å ligge like under tynn, tynn hud, så nær utenpå som man kan komme.

Jeg har aldri forstått hvordan man kvitter seg med sorg, med smerte, med tanker som ødelegger, med idéer man aldri burde hatt. I likhet med alt det gode kan jeg aldri få det til å forsvinne. Det er i stedet en evig ryddeaksjon hvor alt flyttes på, omarrangeres og pakkes ned til passe størrelse, legges et sted hvor det er vanskelig å nå. Helt til jordskjelvet kommer og ingenting lenger er på plass.

Det kan være at det snart er november. November fører aldri noe godt med seg. Men det kan like gjerne være noe jeg ikke kan spore tilbake til noe fornuftig. Kanskje mest det siste, dette er ufornuften i meg, rasjonaliteten har forlatt landet og latt alt det blå stå tilbake, ubegripelig og altfor, altfor virkelig. Også kan det selvsagt bare være at jeg for et øyeblikk, for en kveld, for en liten stund, er som alle de andre, de som reagerer og agerer og føler. Det kan være at dette er omrisset av - .

Lenge har jeg tenkt på alder som noe som er litt utenfor meg selv. Hvis noen spør hvor gammel jeg er, må jeg ofte tenke meg om et sekund før jeg kan svare. Det er ikke noe sånt “så gammel som jeg føler meg”-opplegg, jeg har bare ikke noen umiddelbar følelse av hvor gammel jeg er lenger. Men i dag fyller jeg 33 år, og til tross for lav feiringsfaktor og generelt lite oppstyr, føler jeg at det er en god alder, en alder jeg kan huske. 33. Det er palindromsk. Når ting er like både forlengs og baklengs, kan man gå hvilken vei man vil, og det er en mulighet man ikke får så altfor ofte. Så - jeg er Lill. Jeg er 33 år. Og godt er dét.

Etterpå sov jeg ikke i sengen min på flere dager. Jeg krøp sammen på sofaen og pådro meg stiv nakke til jeg var sikker på at lukten av deg var borte. Jeg ville jage deg bort, men klarte ikke å overtale meg selv til å skifte sengetøyet og kaste deg i vaskemaskinen. Jeg hadde ønsket deg opp i sengen min så lenge at det virket absurd å ville ha deg vekk. Mens jeg tenkte over dette i søvnanorektiske sofanetter, var den siste krøllen du laget på putene mine et museum i seg selv.

Selv ikke når vi får det som vi vil, blir det som vi tror. Dette lærte jeg av et sengesett i blått.

Idet hodet mitt bryter seg opp i luft fra den glidende posisjonen under vann, slår det meg at jeg ikke tenker. I samme øyeblikk er selvsagt alt ødelagt. Å tenke på at man ikke tenker er definitivt en tanke.

Det er ikke så mange av oss her, kanskje 15-20 stykker. Ikke så rart, klokka er 07.10, et tidspunkt da de fleste fortrekker å enten klamre seg til dyna eller i verste fall kaffekoppen. Det er ennå ikke skikkelig lyst. De fleste holder seg hjemme. Bare noen av oss har valgt noe annet, uten tankekraft glir vi frem og tilbake i vannet, 50 meter den ene veien, 50 meter den andre, det spiller ingen rolle hvor du begynner eller slutter. Det er tidlig, og vi tenker ikke. Det er derfor jeg har stått opp skammelig tidlig. For å ikke tenke.

Jeg er glad i det monotone. Potetskrelling. Oppvask. Svømming i et 50-meters basseng før det blir så fullt at du må tenke over hva du gjør. Jeg tenker best når jeg ikke tenker. Muligens et slags zen-aktig paradoks, men jeg er ikke så opptatt av begreper sånn sett. Det jeg vet, og liker, er at det monotone setter meg ut av spill. Jeg tenker ikke, altså er jeg kun. Til helvete med Descartes.

Det monotone minner meg om at jeg også er handling. Jeg går ofte i den fella at jeg tenker på meg selv som en slags beholder for en masse latterlige tanker og idéer, løsrevne sitater, historier, kanskje følelser? I monotonien er jeg den jeg er når jeg ikke tenker, og når det monotone er forbi, kan jeg se tilbake på det hele og se at jeg liker den jeg er når jeg gjør.

Kom og skru meg av. Til gjengjeld gjør jeg hva som helst. I montone øyeblikk viser det seg at jeg har det i meg.