Jeg blør fra en tå. Såret er lite, men jeg lekker som en sil. Det er røde flekker på parketten, en liten rød stripe nederst på buksekanten, rødbrunt, størknet griseri på huden. Jeg blør.

Blod blir tillagt en hel rekke metaforiske egenskaper; jeg gjør det selv også, det er dette som er slektskap, som er liv. Sannheten er at slektskap kan bevises fra nesten hva som helst annet man kan ta ut av kroppen din; spytt og hudceller er like spesielle som blod i så måte. Og til tross for at vi trenger blod for å leve, er det langt fra det eneste som skal til. Du lever ikke om alt du har er blod. Men kanskje det har noe med flyktigheten å gjøre, hvor utsatt blodet er, selv et bittelite sår på en tå er nok til å farge parkett og hud og bukseben.

Jeg tenker at det på en måte kanskje er slik at vi blør hele tiden, men blødningen har ikke noe stoppested. Den bare fortsetter og fortsetter og gjenoppfinner seg selv gjennom hjerteslagene våre. Vi lever så lenge vi blør. Sånn sett kan et lite hull i huden på en tå som reparerer seg selv for at det som skjer på innsiden skal kunne fortsette, være en kraftig påminnelse om at jeg lever. Jeg repareres og fortsetter. Både metaforisk og faktisk. Og i rommet lukter det søtt av metall.

Det er antakelig ikke med overlegg, men du gir meg en påminnelse om noe jeg nesten har glemt, eller i alle fall forsøkt å glemme, forsøkt med en ikke ubetydelig suksess, vil jeg si. Du skjønner; dagene mine er gode, de er forutsigbare, de er noe jeg vet hva er. Jeg har kontroll på dette. Jeg kan gjennomføre ting nå som var umulige før, men det er en delikat balanse. Jeg fikser dette fordi noe annet er glemt.

Det fantes dager da det var umulig å gripe noe som helst. Alt rant mellom fingrene mine, og jeg var villig til å akseptere det. I en tid omfavnet jeg det faktisk. Ingenting ble gjort da, jeg har aldri hatt så dårlig oversikt over meg selv. Jeg gjorde og sa det utenkelige. Det var deilig. Etterpå var jeg glad det var over.

Nå sier du noe, det siver inn i hjernen min, det er bare en dråpe, men den minner meg om hav. Det du nevner uten å tenke over det engang, får meg til å vakle på utsiktsposten min, og plutselig husker jeg med hjerne, hjerte og kropp hvordan det er å være en helt annen. Og jeg innser at jeg vil dit igjen.

Dytt meg.

Noen har kysset henne på halsen. Lenge, hardt, kanskje med overlegg. Sugemerket er ikke helt blodferskt, så jeg tipper det kanskje ble plantet der i helgen, muligens natt til søndag, man kan bare gjette. Hun ser ut til å være stolt av det. Hvis det ikke hadde vært et spor etter en person hun gjerne ville at skulle ha nærkontakt med halsen hennes, ville hun sminket over det. Hun har mer enn nok sminke i ansiktet til at jeg forstår at hun kan kunsten å skjule det som ikke tåler dagens lys. Nå lener hun hodet mot vinduet og ser ut i tomme luften, så halsen spennes litt ut mot midtgangen og sugemerket kommer bedre frem. Hun er slank, mørk, liten. Rundt 25. Kanskje pen, skjønt jeg vet ikke alltid sånt. Hvit jakke, jeans. Håret i hestehale. Og sugemerke. Det er neppe det første hun har hatt.

Han har kanskje hatt dårlig hud en gang. Sjenert som unggutt, tenker jeg. Noe galt der, forræderiske knuter under huden som verker og gjør at han ikke får sitt første kyss før han er 18. Kanskje. Det er over nå, men det er spor der, hvis du ser etter. Små groper her og der, på kinnene og ned mot halsen. Han er ikke en mann som kler seg som om han har hatt selvtillit hele livet - men nå synes han det meste er ok. Ikke genialt, men ok. Cargobukser, svart t-skjorte med noe reklametekst på. Høy. Skulderveske, bok, headset. Rundt 35. Håret er litt tynt på toppen. Han er i sin egen verden. Jeg titter. Jeg synes han er fin.

De er helt like. Jenter, tre av dem, kanskje litt under 18. Russ til våren, tipper jeg. Det er umulig å se forskjell. De er omtrent like høye, omtrent like slanke, har omtrent samme sveis, omtrent samme sminke, omtrent samme klær. Helt sikkert ganske forskjellige problemer. Om jeg ikke hadde hatt musikken dundrende i ørene, kunne jeg kanskje hørt hva de var. Jeg tipper vilt på at én av dem ikke har pult. Samme hvilken, men det er alltid en som ikke har gjort det.

Det er ikke noe poeng i dette, ingen konklusjon som forteller meg eller andre noe som helst, det er bare en tilfeldig dag i september på t-bane nummer 4, jeg er på vei hjem fra jobb og tenker løst på om jeg skal ha fisk eller kylling til middag, ingenting å merke seg ved, jeg ser mennesker hver dag, de er der og forsvinner akkurat slik jeg gjør for andre. Det er bare slik det er; tusenvis av liv som passerer oss rett forbi uten at vi kan gjøre annet enn å gjette. Selv tar jeg det som en øvelse i å forstå at jeg ikke vet noe som helst.