- Jeg kommer med toget klokka seks. Også har jeg tatt hull i nesa.
Det siste sier jeg fort, så fort at jeg håper det ikke høres. Ungdommelig optimisme. Selvfølgelig høres det. Men katta må ut av sekken, og nå går det ikke an å angre. Jeg har spurt om lov før, uten å få det, men nå er jeg 18, det er 1993, jeg bestemmer selv, og jeg har tatt hull i nesa.
Jeg tror aldri jeg har fortalt mamma hva vi egentlig drev med, K og jeg, disse helgene da vi dro til Oslo. Mødre besitter en merkverdig egenskap som gjør dem i stand til å utøve retrospektiv bekymring, og jeg tror mamma ville hentet frem sin hvis jeg hadde sagt noe, selv i dag. Det kan ikke enklere sies enn at jeg løy. Vi løy begge to. Diktet opp en imaginær venninne av K som vi liksom skulle bo hos, også skulle vi ellers bare gå i butikker om dagen og se på TV om kvelden. På vårt trange budsjett hadde vi råd til en seng på vandrehjem, dagskort, en pakke sigg, en Cola og en kebab om dagen. Dagene tilbrakte vi stort sett gatelangs, vi fartet rundt og gjorde ingenting og snakket med ukjente og be tilbudt hasj latterlig ofte (vi takket nei). Om kveldene reket vi opp og ned det som på den tiden ble betegnet som Oslos farligste gate; vi gikk i skytteltrafikk mellom to utesteder, hvorav det ene var fullt av meget uheldige elementer med en slags hang til mafiavirksomhet, og det andre var så lugubert og så fullt av dophandel at de ikke engang ville funnet på å gjenskape det i fiksjonen. Og en av disse berømte helgene, like etter at vi begge hadde rundet 18, presset vi inn nesepiercinger på budsjettet også.
Vi fikk skutt hull i nesevingene våre med pistol på Adam & Eva, og det banket og verket og så uendelig tøft ut, mente vi. Vi var annerledes. Riktignok skal vi ikke lenger ut på landet og lenger tilbake i tid enn til Hamar i 1993 da en nesepiercing var nok til å virkelig skille seg ut, men om vi hadde grodd noe vett på et litt tidligere tidspunkt, ville vi kanskje kunnet se nesesmykkene bare var noe som kom på toppen av det hele, og således var de unødvendige. Vi skilte oss allerede mer enn tilstrekkelig ut med det vi gjorde og var, i pussige antrekk som involverte elementer som helsetrøyer og hjemmesydde fløyelsluer, begge to fast inventar på asylmottaket i lange perioder, hvor K hadde en kjæreste. Vi snakket om ting ingen andre snakket om og slo et slag for anti-rasismen, tok fag som privatister i protest mot læreren, og var fast bestemte på at vi skulle være bestevenner for alltid, og en eller annen dag skulle alle skjønne at vi hadde rett. Da jeg traff K igjen i fjor sommer, var det 13 år siden sist jeg så henne, og jeg tipper at vi begge hadde tatt like mye feil som vi hadde hatt rett i løpet av den tiden.
Jeg tror alle på noe tidspunkt føler at de er annerledes, og alle har rett. Vi er alle annerledes enn alle andre, alltid. Når du er 18, for eksempel, kan det være tvingende nødvendig å gjennomhulle kroppen din for å vise det. Så blir du eldre og innser at annerledesheten din er like uniformert som den likheten du forsøker å skille deg ut fra, også finner du på noe annet i stedet, antakelig noe mer subtilt, noe mindre fysisk, men kanskje mer merkbart for deg, for det er der fortsatt. Poenget er nemlig, tror jeg, at det aldri går over. At vi er like interesserte i å finne tilhørighet som i å finne ut hvor vi ikke hører hjemme, og det forsvinner ikke bare fordi vi blir eldre og pensjonerer isenkramen i fjeset eller klærne vi pleide å gå i.
Mamma og pappa ristet oppgitt på hodet da de så den lille stålperlen. Det er slik med foreldre, tror jeg, at de mener å ha skapt noe perfekt i deg, og piercinger og tatoveringer og krigsmaling er forstyrrende faktorer som ødelegger det som allerede, i deres øyne, er fullkomment. Men jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft, og jeg tror det var fordi de forsto. Fordi de også, som meg, som alle, var annerledes, og alltid hadde vært det.
Jeg har to små hull i nesevingen som aldri kommer til å gro helt igjen. De minner meg om hva jeg aldri var og hva jeg alltid kommer til å være. Akkurat som ingen og alle andre.
