Du vet det ikke, men i dag trengte jeg deg. Grunnen til at du ikke vet det er selvsagt at jeg ikke fortalte deg det, og grunnen til at jeg ikke fortalte deg det, er at jeg ikke vil at du skal vite det. Så det er min egen feil, og jeg klandrer ingen andre enn meg selv, jeg bare sier hvordan det er. Jeg trengte deg i dag. Du var ikke der.

Jeg kan huske at vi hadde et malt porselensskilt ved inngangsdøra, det var påmalt en mann og en kvinne og litt tekst: “Her bor Unni og Odd Magnar” (eller omvendt, jeg husker ikke). Skiltet var fra før foreldrene mine fikk barn. Senere ble det byttet ut med et større messingskilt som det sto “Familien Syversen” på, og jeg og søsteren min fikk mindre skilt med bare fornavnene våre, og vi monterte dem på dørene inn til rommene våre. Man må fastslå hvor man bor, og hvem som bor hvor. Ellers kan noen bli forvirret.

I dette rommet i denne leiligheten i dette huset i denne gaten i denne byen bor jeg. Bare jeg. Jeg har ikke skilt, i alle fall ikke foreløpig, men her bor jeg. Jeg har fem vinduer og mange bøker og en sofa fra IKEA. Jeg har ikke oppvaskmaskin, og heller ikke TV, men jeg har radio og meg selv (og oppvaskbørste). Det er over 10 år siden sist jeg bodde alene. Jeg tenker at det var på tide å gjøre det igjen.

Fremdeles er jeg ikke helt vant til bevgelsene som kreves for å bo her; alle rom krever egne bevegelser, uansett hvor du bor. Du lager vaner og vet nøyaktig hvor armen din må flytte seg for å rekke frem til tannbørsten, hvor føttene dine må være for at du skal kunne sette deg perfekt ned i sofaen, hvordan du tar klærne ut av skapet, hvordan du finner noe i kjøleskapet uten å tenke deg om. Jeg har ikke dette bevegelseskartet helt på plass ennå, men jeg lærer, og det er annerledes og fint. Ingen andre bor akkurat slik akkurat her i akkurat dette rommet i denne leiligheten i dette huset i denne gaten i denne byen. Her bor Lill Kristin Syversen.