Jeg liker best når det som var kaldt for fem minutter siden kjennes som en lun hånd. Når bare hodet mitt stikker opp av Oslofjorden og resten av meg nesten er ett med vannet. Båtene lenger ute lager bølger som tar kopi av seg selv helt til de når land, men først går de forbi og gjennom meg; jeg henger med, ikke kald, ikke varm, bare myk og føyelig og helt, helt komfortabel. Når jeg endelig går opp på land, henger bedøvelsen i i mange minutter, og det er som om verden er borte for en stund.

Da jeg var 5-6 år gammel, holdt jeg på å drukne. Noen, kanskje mamma, hadde tatt meg med for å bade i elvekulpen oppe i bydga der alle badet om sommeren. Den var grunn i den ene enden og dypere i den andre, under broen. Tøffe gutter i tenåra hoppet fra den broen og rett ned i vannet, den eneste de var forsiktige med, var å unngå den store steinen på den ene siden. Det så morsomt ut der borte. Det var dit jeg ville. Det var dit jeg gikk. Også ble det plutselig dypt.

Under vann er lydene plutselig helt annerledes. I en elv vil du høre strømmen, og den metalliske klirringen av småsteiner som slås sammen når folk tråkker på bunnen. Stemmer og latter fra overflaten når deg, men bare som en uidentifiserbar grøt. Noe i denne grøten hørtes mer akutt og voldsomt ut enn det andre, men jeg tror ikke jeg har noe reellt minne om hva som skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt. Onkelen min, tenåring på det tidspunktet, kom kjørende på mopeden sin i det øyeblikket mamma oppdaget at hun ikke lenger kunne se meg, og innså at jeg var under vann et sted. Jeg husker bestemt at jeg så mopeden ligge veltet ved toppen av den lille skråningen ned til kulpen etterpå, så jeg innbiller meg at det skjedde omtrent slik: mamma skrek, fikk øye på sin bror, skrek igjen. Han kastet seg av mopeden så den veltet og løp/hoppet ned skråningen, ut i vannet, inn under broen, så meg i det klare vannet, dro meg bort. Jeg husker ikke dette. Jeg husker bare det som kom før, og etterpå. Og vannet. Det kan jeg bestemt huske at var deilig.

Inntil jeg ble så gammel at gutter og drikking og utefester ble et alternativ, kan jeg ikke huske at jeg gjorde noe annet enn å bade og spise jordbær om sommeren. Det er alt jeg husker, jeg var ustoppelig. De voksne kalte meg “vannrotte”, nei, de kalte meg “vassrotte”, som det heter på min dialekt, en kjærlig betegnelse (trass i rotte-delen av begrepet) for mennesker du ikke klarer å dra ut av vannet. Noen ganger dro hele familien opp til en badekulp i fjellet, men som oftest tok jeg bare mammas gamle, blå sykkel og tråkket opp til stedet hvor jeg nesten druknet. Jeg var der hele dagen, utstyrt med Marie-kjeks og eplemost. Badet, badet og badet. Hele tiden. Om kvelden syklet jeg hjem, en tur med nesten bare nedoverbakker. Jeg hadde ikke sko på, og husker hvordan de bare, brune føttene mine så ut på pedalene, og hvordan den bedøvede følelsen fra vannet satt i lenge, lenge, hvordan håret mitt tørket i en spesielt luftig fasong etter sykkelturen. En liten nesten-drukning var ikke i nærheten av nok til å ødelegge min kjærlighet til vann.

Nå tar jeg sporveisbåten ut til øyene og leter etter den bedøvelsen. Jeg sender en tekstmelding til min mor og forteller hvor jeg er, og hun sier tilbake: “pass deg for vannet da … haha”. Jeg passer meg. Jeg passer meg for å forlate det for fort. Det eneste jeg savner når jeg er i vannet, er en blå sykkel som kan ta meg hjem.