Det er sol der ute et sted. Det er søndag, og jeg er selvsagt på jobben, det føles som om jeg alltid jobber på søndager, selv om jeg vet det ikke er sant. Hjernen min klarer ikke feste seg ved en spesiell tanke, jeg sluntrer avgårde uten å se meg for i tanketåka.

I Tromsø sitter noen jeg kjenner og elsker byen av halve sitt hjerte. Den andre halvdelen leter etter et sted å bo, og vi blir enige via korte, runde sms om at det er vanskelig å finne et sted å bo, både for mennesker og hjerter. Jeg røyker og ser på sola som ikke når meg. Sol. Jeg har lyst til å bade. Vann. Jeg er tørst. Drikke. Jeg husker en gang jeg var full. Jeg husker han jeg snakket med da jeg var full. Jeg husker da han jeg snakket med var på tv. Jeg husker da jeg veltet tv-en da jeg var barn. Jeg husker da jeg var barn og det var så varmt. Jeg husker en gang jeg og Anja var på stranda da det var varmt. Jeg husker en samtale på en strand. Jeg husker at jeg lo. Jeg husker da du fikk meg til å le.

Alt dette tar bare et sekund, og jeg glemmer det like fort som jeg husker det, det er et hurtigutvisket ark som fylles og tømmes konstant uten at jeg ser meg for eller henger det opp på kjøleskapet. Og sånn sett er kanskje denne søndagen som alle andre dager.

Det har seg slik at jeg nesten ikke synes noen ting er viktige. Det finnes tilstander jeg gjerne vil oppnå, situasjoner jeg gjerne vil være i, objekter jeg gjerne vil ha, men lite av dette synes virkelig viktig. Jeg tenker for eksempel at jeg veldig gjerne vil ha dette bordet en dag, men jeg forstår utmerket godt at livet mitt ikke forringes det minste om jeg lever til mine dagers ende med salongbordet jeg allerede har; en enkel affære plukket opp i billigkroken på IKEA fordi de ikke skulle produsere modellen lenger, for den nette sum av 249 kroner, tror jeg. Poenget er å ha et bord. Typen er ikke viktig.

Fem ting: Lojalitet. Argumentasjon. Glede. Ytringsfrihet. Kjærlighet. I en hvilken som helst rekkefølge.