Jeremy Beadle er død. Man skulle ikke tro at det ville bety noe for meg.

I 1994 så jeg Jeremy Beadle på norsk TV (TV2, tror jeg). Jeg satt på min heller stusselige studenthybel i Steinkjer, 50 mil hjemmefra, og tok inn Jeremy Beadle på en 4-tommers svart/hvitt-tv. Kabel-tv var en luksus kjelleren i Løshalla 11 ikke kunne skilte med, og i underholdnings-desperasjon fant jeg ut at dersom jeg plasserte den en gang så høyteknologiske, men allerede da sørgelige utdaterte doble kassettspilleren med radio, avtagbar walkman, og altså 4-tommers tv innebygget, i det midterste vinduet på hybelen, så kunne jeg ved hjelp av en god dose anstrengelse og en smule fantasi, ta inn TV2. Jeg måtte dra den beige/brune lenestolen helt inntil veggen for å i det hele tatt kunne ta inn informasjonen fra knøttskjermen, og der satt jeg med bena i kors og så på Jeremy Beadle i Beadle’s About.

Beadle’s about var en slags ekstrem forløper til Punk’d. Litt mer avansert enn de opprinnelige skjult kamera-oppleggene, men i stedet for kjendiser, var ofrene vanlige folk. I stedet for Ashton Kutcher, en småtjukk brite med krøller og store tenner. I stedet for småknising, mild irritasjon. Men det var Beadle eller ikkeno’, jeg var blakk og hadde ikke akkurat noen omgangskrets i 7700 Steinkjer.

I Oslo satt min barndomsvenn K. I 1994 hadde både K og jeg epostadresser, men vi følte at brev var veien å gå likevel, om enn ikke håndskrevet. Jeg hadde en ganske moderne 486 med Windows 3.11, innkjøpt i anledning IT-studiene mine, han satt på et utgammelt trøskverk som bootet fra to 5 1/4-toms disketter og skrev ut på en matriseskriver som hadde litt for bredt papir (etter at hullkantene var dratt av) til at det passet ned i en standard-konvolutt. Vi hadde kjent hverandre siden barndommen, men pussig nok ble vi ikke virkelig kjent før vi flyttet til hver vår kant av landet og begynte å skrive brev.

K skrev til meg om jenter og musikk og KWIK-, KWAK- og KWOK-registre (tror jeg), om å spise corn flakes med vann da studielånet var brukt opp, om usikkerheter og festivaler og russisk litteratur. Og én gang skrev han om Jeremy Beadle. Det er for lenge siden til at jeg husker det ordrett (skjønt brevene hans ligger i den eneste esken i boden jeg kommer til å beholde), men jeg vet at det var en svært så levende fortelling om hvor intenst han hatet Jeremy Beadle. Om hvor irriterende den fyren var. Om hvor elendig tv-programmet var. Om hvor grusom kjenningsmelodien var. Du kan si at vi bondet over Jeremy Beadle.

Nå er altså Jeremy Beadle død. Han ble 59 år. Mange syntes sikkert at han var morsom. Jeg var ikke en av dem. Ikke min venn K heller. Men faktum er at han betydde noe. Ikke noe stort, ikke noe viktig, men noe - og det for en person i et annet land, som aldri kjente ham, som aldri visste hvem han var når han ikke var på tv. Han betydde noe for meg, for min venn K, for 1994. Jeg husker Jeremy Beadle nesten 14 år etter at jeg så ham på TV og leste om ham i et brev. Jeg husket alt sammen i det øyeblikk jeg leste at han var død. Og jeg tenker at det er en trøst for oss alle i å vite at selv de tingene vi ikke liker kan bety noe, fordi det betyr at alt det vi ikke liker ved oss selv kanskje kan bli til noe godt for andre, selv for mennesker vi aldri har møtt. Da er det ikke grenser for hvor viktige vi kan bli for de som er oss nær.

Innimellom sitter dagen i meg som en sykdom, den biter seg fast i ryggraden min og tygger seg gjennom det som pleier å holde meg oppreist, det verker i meg på en måte som jeg vet er mental, men som kjennes fysisk. Alt det som har gjort meg sint og lei og trist koker under huden, det er en feber som ikke gå ned, jeg glor på den januarsure Akerselva mens jeg passer meg for å ikke falle (det ville vært typisk), og selv her hvor det ikke er noe, virker det som om alt brøler.

Jeg trenger å vite at det blir bra igjen.

Det forbauser meg at verden aldri stopper. Jeg ser jo selvsagt at dette er et meningsløst utsagn, og en av mine største kilder til trøst er enkeltindividets ubetydelighet midt oppi det hele, men like full blir jeg forbauset, ja, nesten skuffet, når ingenting stanser. Kall det naivitet, men jeg klarer ikke slutte å forvente at alt skal gå inn i en parentes når det skjer noe viktig, en parentes som gir tid, en parentes som gir tankerom. At jeg skal få en pause hvor jeg bare kan stirre ut i ingenting og absorbere. Det skjer ikke. Selvfølgelig skjer det ikke. Men jeg synes likevel det burde.

Noen ganger plager det meg hvor tilfeldige minnene mine virker, og jeg tenker at det er den evige fremdriften som er skyld i dette, men kanskje ligger det bare noe her som jeg ikke forstår.

Jeg vet bare at jeg gjerne skulle hatt et vakuum hvor jeg kunne sørget for å pugge minnet om deg. Ikke bare deg, egentlig, så mange andre, så mye annet. Jeg skulle så gjerne forsikret meg om at jeg kommer til å huske stemmeklangen din og hvordan du kryper sammen ørlite i ryggen når du er usikker. Jeg vil så gjerne huske det lille stedet bak øret ditt hvor du er helt glatt, noe som ikke er unikt for deg, men likevel helt spesielt. Jeg vil huske hva vi snakket om og nøyaktig hva som fikk deg til å le så voldsomt. Jeg ønsker meg et helt krystallklart minne av den høyre hånden din.

Men selv når jeg ramser opp det jeg har lyst til å huske, innser jeg at alt bare fortsetter, og at disse tingene allerede har vært fjerne en stund. Jeg beklager, kjære deg, men en eller annen dag vil du være glemt, akkurat slik du en eller annen dag vil ha glemt meg. Det blir som om vi aldri fantes, og det er allerede i gang.

Hvert år; den samme fryden: jeg våkner av at noe er annerledes. Jeg våkner av at jeg ikke har våknet før. Jeg våkner av at det er stille. Jeg trenger ikke se ut av vinduet, for jeg vet det allerede - det har snødd i natt.

Det er med snøen som det er med havet, vil kan godt lage en haug med metaforer og la alt representere noe annet for å lage et bilde som sier noe om sjelefred og alt det der, men jeg ser ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det i virkeligheten er: jeg liker at det er stille. Jeg innså, da jeg snakket med Mystiske Mister M om dette, at de menneskene jeg omgir meg med rett og slett ikke aner hvor øde det er der jeg kommer fra. Hva slags stillhet, mørke og ro jeg er rotfestet i. Og hvor umulig det er for meg å stenge lengselen etter denne stillheten, uansett hvor forelsket jeg er i Oslo by.

I disse dager er det 10 år siden jeg flyttet til Oslo. Aldeles på lykke og fromme tok jeg med en sekk og en bag med klær, kjøpte togbillett og slo meg til på sofaen hos en venninne på Grünerløkka. Jeg hadde ikke jobb, ikke penger, ikke noe eget sted å bo. Jeg kjente sånn omtrent to personer i byen, men jeg rakk aldri å bli ensom. Dialekten forsvant i samme øyeblikk som jeg satte Doc Martens-ene på perrongen på Oslo S, og jeg aner ikke hvordan det gikk til, men noen måneder senere hadde jeg jobb, kjæreste, venner, ny adresse og alle trikkerutene i hodet. Det gikk så fort at jeg ikke engang hadde tid til å vurdere å se meg tilbake. Slik kom jeg til å forelske meg i Oslo, og det er en kjærlighet som fremdeles sitter fast. Det eneste jeg savner, er stillhet. Og det er der snøen kommer inn.

Jeg har ingen illusjoner om at folk slutter å snakke bare fordi det snør, men det virker slik. Det virker også som om bilene stanser, som om naboene slutter å krangle, som om søppelspannene tømmes av uhørlige søppel-feer, som om trikken har fått ski på seg, som om barna slutter å gråte, som om hundene slutter å gjø. Naturens egen lydisolasjon er helt ubegripelig effektiv. Og de få morgenene hver vinter da dette skjer, før slapset tar overhånd og alt blir møkkete og bråkete igjen, tildeles jeg selve ridderordenen av fryd: jeg åpner vinduet, trekker inn den kalde luften, lytter intenst og innser at nå, i dette ene øyeblikket, savner jeg ingenting. I dette ene øyeblikket har jeg alt.

Før eller senere kommer det øyeblikket da det er meningen at jeg skal være glad på dine vegne; og fullstendig blottet for tilfeldighet sammenfaller dette øyeblikket nøyaktig med øyeblikket da du kommer til å innse hvor smålig jeg kan være. Du kjenner meg godt nok til å vite når jeg lyver, og derfor vil du umiddelbart innse at ordene som kommer ut av munnen min ikke på noe som helst vis er ekkoet av det som murrer i hjertet mitt. Vennskapet vårt har en deadline du ikke vet noe om.