Det er under 21 timer til 2008 kommer løpende, jeg pakker natten rundt meg og prøver å si adjø til et gammelt år. Jeg er bakfull og har et blåmerke på venstre kinn.

- Kanskje ikke det mest begivenhetsrike året, sier jeg ut i et mørkt rom uten tilhørere.
- Jeg trodde definitivt at andre ting skulle skje i 2007.

Ingen hører at jeg tenker over det jeg nettopp sa, at jeg korrigerer meg selv, at jeg kanskje tror jeg tar feil. At det faktum at jeg aldri skrev noen bok, at jeg plutselig har en annen jobb, at jeg ikke lenger går på universitetet, at jeg fremdeles (eller igjen, alt ettersom) er single, at jeg nesten ikke har vært mer sosial — at det ikke betyr noe. At jeg hviler øynene på feil sted.

Dette er verdt å merke seg: i år har jeg sluttet å slite ut meg selv ved å forveksle vissheten om at jeg kan gjøre hva som helst med idéen om at jeg må gjøre alt. I år har jeg sovet nok. I år har jeg fått nye venner. I år har jeg hatt netter hvor jeg kunne gjemme meg. I år har jeg hatt ro. I år har jeg sett kjærlighet, og den var så fin at det ikke spilte noen rolle at den ikke tilhørte meg selv. Jeg har badet i Oslofjorden og grillet i Frognerparken. Jeg har gått tur i mørket og ledd meg hes. Ingen begravelser, bare brylluper. Jeg har blitt fortalt at jeg er dyktig, at jeg er morsom, at jeg er vakker. Noen har savnet meg. Jeg har fått flere klemmer enn det er dager og klasket hånd med Prepple. Ord jeg har ventet på i årevis, har plutselig blitt sagt.

Det virker absurd at jeg noensinne har sagt (tenkt) at dette ikke har vært et begivenhetsrikt år. God natt, 2007. Jeg skal huske deg med den aller største glede.

Jeg vil bare si til deg at det er håp. Kanskje for oss alle. En eller annen dag vil det komme snø. Noen vil være god mot deg. Du kommer til å smile. Det er en latter et sted som venter på deg. Og en varme du kan kle deg i.

Jeg forstår at det er mye som er ille, men jeg tror kurven peker oppover. Se slik på det: det er nesten like mange som søkte på ordet «kognitiv» som «fitte» i Bokmålsordboka det siste året. Det må da bety noe. En seier både for hjernen og underlivet, egentlig. Ser du? Det går fremover med oss. I alle fall litt.

Var det et smil? Jeg tror det var det. Det er det jeg sier. Det er håp. God jul, kjære deg. Jeg lover deg at det blir bedre.

Lill

- Ka du syns om han Harry Belafonte?

Jeg er 12 år og forstår ikke spørsmålet. Nabojenta (innflytter fra Nord-Norge) er like gammel som meg, men stiller spørsmål jeg ikke forstår. Vi parkerer syklene våre ved siden av hverandre før vi går ned til krysset for å vente på bussen. 12 år i det samme krysset, hver bidige morgen, det meste blir repetert her, men bare én gang spør noen hva jeg synes om Harry Belafonte. Nå er jeg 32 og har fremdeles ingen mening om Harry Belafonte, men jeg har lært å improvisere.

Improvisasjonen er en kunst jeg er glad i. Ikke scene-improvisasjon (selv om det sikkert har sine kvaliteter), eller musikalsk improvisasjon, men menneskelig improvisasjon. Egentlig er jeg mest glad i det engelske uttrykket; “to wing it”. Im-pro-vi-sa-sjon er tungt. Det er et fremmedord. Det er ikke noe vi har trykket til vårt bryst og gjort til noe hverdagslig, selv om jeg mener vi burde. For er det ikke stort sett improvisasjon vi driver med, hele tiden? Du vet aldri hva folk kommer til å si. Svaret ditt har, uansett hvor godt forberedt du er, et snev av improvisasjon i seg. We’re winging it.

Det hender jeg tenker at desto eldre jeg blir, desto mer ligner improvisasjonen på faktisk kunnskap - men det eneste jeg egentlig har blitt flinkere til, er å improvisere. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg synes om Harry Belafonte.

Gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort gå bort. Ok fint takk.

Jeg prøver å huske sist jeg trodde på evigheten.

Det er gode ting som skjer. Jeg klager ikke. Jeg går på DumDum-konsert og står lengst foran, slik at jeg kan klaske hånd med Prepple så det gjør vondt i albuen. Jeg pludrer bort en søndag på kafé. Jeg henter amerikapakker på postkontoret og lager planer om samtidskunstknisning og kaffedrikking. Jeg klapper katten og har leiligheten for meg selv, jeg ler på jobb og gjemmer meg når jeg trenger det. Men jeg savner evigheten.

Det er spesielt å tro at ting ikke vil ta slutt, jeg vet ikke når jeg sluttet å tro det. Selv midt i det rendyrket gode er jeg irriterende bevisst på at det vil endre seg; en dag vil jeg finne feil ved det og ønske meg vekk, eller så vil det bare forsvinne av seg selv, for alt går over. Det er tanken som hjelper meg når jeg er trist, men samtidig tanken som hindrer en slags glede. En klok mann jeg ikke husker hva het sa en gang til meg at det beste ofte også er det verste. Jeg vet ikke om mange mennesker som har sagt noe jeg opplever som så sant som dét.

Jeg vil ikke ha andre mennesker, andre tider, andre hendelser. Det eneste jeg ønsker meg er en annen tro.