Jeg er 7 eller 8 eller 9, klasserommet er så stort, stolene har fargekoder på plastknottene som forteller hvor høye de er, på veggene henger tegninger og snøkrystallutklipp og bokstaver, og den lyse furudøren er låst. Vi er noen sleipinger. Jeg og en eller annen - jeg tror det er Odd Bjarne - har sneket oss til å være inne i friminuttet. Vi har låst døra og åpnet den øverste skuffen i kateteret, for det er der de er. Fargekrittene. Ikke de vanlige, hvite krittene som ligger i stumper på den lille hylla under tavla og marineres i gammelt svampvann, men de fargede, de fine, krittene som sier fest i stedet for matte. Krittene frøken bruker når det er noe spesielt.

Mitt er gult. Jeg tegner noe - et ansikt, en pike? Tegner og tegner med forbudte kritt bak en låst dør, helt til det plutselig ringer. Det ramler i gangen av barneføtter og kjeledresser og støvler og jakker og ransler, og dette er tiden for å få panikk. Tegningene skal bort og låsen skal opp, helst så fort at ingen - aller minst frøken - merker hva som har foregått i disse hemmelige minuttene da vi egentlig skulle kastet snøball og ledd. Jeg griper svampen. Den er våt, alt er i rute. Jeg løfter armen. Jeg stryker. Jeg gnir. Jeg visker ut. Det er bare det at tegningen ikke forsvinner. Jeg gnir mer. Hardere. Fortere. Og tegningen forsvinner ikke. Det banker på døren. Dørhåndtaket trykkes ned. Det er stemmer. Det er elver. Det er frøken.
- Lukk opp!
Tegningen forsvinner ikke. Jeg vasker og vasker i en sekundlang evighet før jeg plutselig forstår hva som har skjedd - krittet er ikke et kritt, men en fargestift. Det går ikke bort i vask. Jeg er avslørt. Dette rekker jeg ikke. Det kommer ikke til å gå bort. Og det er som om hjertet mitt plutselig falt ned på gulvet, og jeg savner det sånn.

Jeg har ingen anelse om hva som skjedde etterpå, men antakelig var det ikke stort. Det eneste jeg vet, er at nå er jeg 32, og stadig vekk føles det som om jeg står bak en låst dør og prøver å fjerne noe jeg ikke skulle ha gjort før noen slipper inn.

Det er i tider som dette jeg savner deg. Dagene er så korte at jeg ikke merker dem, og ingenting er varmt eller kaldt nok. jeg står opp klokken 04 og vet hva du ville sagt om dét, jeg sitter på den første trikken i en verden som ikke synes, musikken i ørene mine er på laveste nivå, jeg snakker ikke med noen før klokken 07, da nestemann kommer på vakt. Jeg er våken og stum i tre timer og har nok av tid til å savne deg. Vi var i netter etter dager jeg ikke merket, i tidslommer ingen visste noe om, og jeg husker så mye av det vi snakket om, men jeg vet hvordan du smiler og husker hvordan du snek deg ut av sengen når du trodde jeg hadde sovnet og jeg husker hvor fint jeg syntes det var at du ventet, at du ikke sto opp igjen før du trodde at jeg ikke merket det, at det var en omtanke der jeg kunne tenkt meg litt av nå.

Nå jobber jeg til rare tider og er mye alene, jeg ligger i timevis på senga og ser episoder av noe jeg ikke vet hva er på pc-skjermen, jeg venter på vinteren og sier ikke stort. Jeg liker å være alene fordi det gir meg en slags frihetsfølelse jeg ikke kan forklare, og jeg tenker at den største grunnen til at jeg savner deg, er at du er det eneste mennesket som har gitt meg den samme følelsen i tosomhet, kanskje fordi du er den eneste jeg vet om som er mer glad i å være alene enn jeg er. Sånn sett kan man si at det er et under at vi fant hverandre. Jeg tror til og med du kanskje syntes jeg var pen, men vi snakket aldri om sånne ting, og det var ikke viktig heller, jeg likte bare å føle at det kanskje var slik.

Det er i tider som disse at jeg er ganske sikker på at jeg kanskje ikke finnes. Det er en ganske god følelse, jeg savner bare å kunne forsvinne sammen med deg. Når trikken forsvinner inn i mørket klokka halv seks, tenker jeg på deg og håper at du har det godt.

Til bursdagen min ga Kjartan meg noe jeg hadde ønsket meg sterkt og lenge; et Bose QuietComfort 3-headset. Min interesse for lyd ligger mer i lyden som ikke er der enn lyden som finnes; ergo ønsket jeg meg ikke headsetet først og fremst for å høre på musikk, men for å lage stillhet. Det er det det gjør. Du skrur på en knapp, også får du stillhet. Vel, nesten. Alt forsvinner ikke, men det virker som om det er så langt unna. Det lager en boble. Det lager avstand mellom meg og alt bråket. Det er utmerket for musikklytting, men jeg er mest glad i følelsen av å bare sette det på hodet og skru på den vidunderlige knappen. Jeg liker å være på avstand. Du kan si jeg er forelsket i det.

Noen av de beste øyeblikkene i mitt liv har vært på avstand. Ikke dermed sagt at jeg har vært alene, men jeg har vært langt unna alt annet. I en boble. På mange måter misunner jeg mennesker som evner å leve sterkt på utsiden av seg selv, men likevel føler jeg ingen tristhet over at jeg ikke kan gjøre det samme. Jeg liker det private, det lukkede, det som bare tilhører meg og eventuelt noen få andre. Jeg liker best de tingene jeg aldri forteller til noen, det ikke-refererbare, det som bare ligger der som minner jeg husker med hele meg, som ikke finner veien ut som ord, hverken skrevne eller talte.

Kanskje er det derfor jeg liker havet. Kommer du til riktig sted på havet, er alt langt unna. Det er først da jeg synes det er mulig å tenke. Og på samme vis er det derfor jeg elsker headsetet mitt; av den enkle grunn at det gir meg muligheten til å høre meg selv. Først når alt er på avstand, går det an å komme skikkelig nær.

Jeg fryser, vannet i dusjen er ikke skoldvarmt nok, klærne er ikke tykke nok, senga er ikke lun nok, det er kaldt, jeg fryser. Kulden gnager på meg så jeg ikke får sove, ikke kan tenke skikkelig, ikke slappe av. Alt jeg kan, er å være våken og tanketom.

(En gang ba noen meg om å ikke se så kald ut.)

Pussig dette, hvordan jeg forelsker meg i høsten og fortaper meg i snøen, og likevel er denne kulden så plagsom. Når sommeren herjer på sitt verste og jeg er milevis fra vannet, ser jeg for meg hvordan det skal bli bare vinteren kommer, når temperaturene er på min side igjen, når jeg kan fryse litt. Det hjelper alltid, det svalner pannen og stopper det våte bekkene som fukter tinningene mine, jeg blir kaldere, kjøligere, beskyttet.

(Jeg prøver å se kald ut, i alle fall nå, jeg gjorde det ikke da.)

Det er kaldt, jeg hutrer, jeg sitter fast i tankefattig frost, og alt jeg klarer å se for meg, er det som kunne gjort meg varm igjen, men det fungerer ikke, ikke slik vintervisjoner gjør meg avkjølt om sommeren, og kanskje er det så enkelt som dette: vinteren er ekte. Varmen jeg drømmer om, er bare en illusjon.

Mannen som sitter og ser på meg med et slags bekymret drag i ansiktet, er den samme mannen som har plastret meg, tappet blod, sett ned i halsen min, lyttet på hjertet mitt og lungene mine, skrevet ut piller til meg, bedt mamma om å gi meg Dispril og nok å drikke, alt sammen. Han er den samme mannen som endelig forsto at den forrige legen tok feil - dette er ikke senebetennelser, jentungen har leddgikt, her, ta en henvisning til utredning. Han er blek og litt rufsete, slik han alltid har vært, og har den samme beroligende auraen som han muligens er født med, men nå spør han meg om noe jeg ikke helt forstår. Han lurer på om jeg vil ha antidepressiva.

Jeg svarer bestemt nei. Omstendighetene som har ført til at jeg sitter her og snakker om sjel fremfor legeme er intrikate og vanskelige, men dette er ikke depresjon, den er snarere desperasjon. Jeg er ikke deprimert. Jeg vil ikke at alt skal ta slutt. Jeg vil at alt skal begynne.

Nå er det så lenge siden at jeg bare husker små glimt, men jeg vet at psykiaterdamens kontor var nede i en korridor, og at det var 180 kroner i egenandel hver gang jeg besøkte henne, og at hun var liten og spinkel med stort, rødt hår og varme ullgensere som var to nummer for store. Hun sa ikke så mye. Jeg, derimot, hadde mye å snakke om. Da dagen kom at jeg ikke fant på noe mer å si, forsto jeg at vi var ferdige. At det hadde begynt. Det var mye enklere og jævlig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd.

Det jeg prøver å er at det finnes en måte å lære på, og at den læringen alltid ligger i deg, men at det aldri er feil å innrømme at du ikke aner hvordan den fungerer. At noen av oss - kanskje mange - mister bruksansvisningen til oss selv og må snekre den sammen på nytt, og at det er ok, og at det ikke betyr at du har mistet håpet. Det jeg prøver å si, er at du kan begynne. At du ikke trenger å bli perfekt, eller ideell, eller generisk, men at du kan bli deg selv, og tenke at det er ok. At du kan våkne om morgenen og la en morgen bare være en morgen, at du kan finne en slags ro i hva du er og ikke er, at du kan puste. At det går an. At det ikke er noen skam i mils omkrets. Det er bare deg, og du kan lære å være glad for det.

Det jeg prøver å si, er at ingen ville sett meg som sterk i dag hvis jeg ikke hadde vært helt ødelagt den gangen for lenge siden. Og at det ikke har noe med meg å gjøre, det kan like gjerne hende deg. Det finnes en måte å lære på for alle som trenger det.