En perfekt moden mango i matpakke-salaten. Tidlig morgen, lenge før dagslyset, nydusjet, men har ennå ikke sagt et ord (jeg liker ikke å snakke om morgenen); fingrene glir gjennom saftig, sterkgult fruktkjøtt som skilles fra det rødgrønne skinnet i en sveipende, våt bevegelse som får fruktsaften til å renne som små solelver. Etterpå - slikk fingrene rene. Alt dette før dagen egentlig har begynt.

(Kneippbrød og gulost, du liksom.)

På den andre siden av dagslyset; deig. Ingen intrikat eller spesiell deig med hippe melsorter og frø/nøtteblandinger; vanlig pizzadeig. Du begynner med mel i en haug på benken, blander inn salt og gjær, lager en grop i midten. Gyllen olje, lunket vann. Rør med en gaffel til vannet blir seigere, og så: kna. Kna og dytt og strekk. Klem og kjenn, kna og dra, legg tyngde i det, armene jobber, løft, rull, kna. Det skal ta tid, du skal tenke på ingenting mens du kjenner at det forandrer seg mellom hendene dine, det blir noe annet, glattere, mykere, luftigere, lykkeligere. Snart har du mat.

(Grandiosa, særlig.)

Det bobler rundt lubne kirsebær i rødvin, en dyprød sirup av sur sødme som brisker seg mer for hver boble og blir tykkere og rikere for hver gang du trekker pusten. Kjøttet er kjærtegnet med pepper og salt og urter, har rullet rundt i det hissigste smør, nå er det på solferie i 60 graders ovnsvarme, innimellom åpner du døren, fyller nesen med en fantasi og stryker kjærlig på et tykt lag av rubinsirupen. Det steker og lukter og nynner i kjøkkenet ditt, og det finnes ikke noe annet, ikke før senere, når gjesten, som i kraft av å være mann, får skjære mildt gjennom det møre kjøttet til den rødmende kjernen ligger oppe i dagen og slipper ut varme og synddufter.

(Takeaway; ikke faen.)

Hvordan kan man leve uten å håndtere? Bli det ikke et hull i hjertet der sanseopplevelsene bor når man ikke lukter og kjenner og klemmer og former og knar og steker og skjærer og drikker?

Mange sammenligner mat og sex. Jeg forstår tanken; fra den åpenbare fallos-symbolikken i en asparges til det subtilt erotiske i en sjokoladefondant, og jeg kan godt konstatere tørt at dersom mat er sex, må Grandiosa være mistrøstig onani, men ærlig talt: det handler ikke om sex. Mat handler bare om mat. Du vil at den skal være god fordi noen du er glad i skal spise den, og mennesker du er glad i fortjener gode ting. Det er ikke vanskeligere enn det. Det er faktisk nesten like enkelt som Grandiosa.

En gang for lenge siden satt jeg med en kniv i magen og lurte på om jeg noensinne hadde fått deg til å synge slik, og hvis ikke - hvorfor? Nå vet jeg at det ikke spiller noen rolle, for den sangen er så lite verdt sett opp mot dette andre, som er større og viktigere og en helt annen kjærlighet enn den jeg trodde jeg ville ha. Derfor lurer jeg på: kan det være at det er noe utenfor meg som styrer meg mot det jeg ikke vet at jeg trenger, eller finnes det flaks?

Etter hvert har jeg begynt å gå i surr med hvor gammel jeg er, jeg kan svare når noen spør, men så tenker jeg - “kan det stemme, altså?”. Jeg mener bestemt at livet - i alle fall så langt - blir bedre med årene, og mens alderen stiger, synker for eksempel frekvensen på sjelsord-postingene mine, siden færre kriser som oftest betyr at jeg har mindre å skrive av meg. Dette tror jeg er bra, i alle fall for meg. For sånn omtrent 40 minutter siden flyttet jeg meg inn i døgnet hvor jeg feirer (vel, feiring blir det neppe, men dog) at jeg runder 32, og hvis jeg har flaks, betyr det faktum at jeg nå er ett år eldre at jeg kanskje får enda mindre å si. Man kan jo håpe, i alle fall.

Jeg tenker på menn og oppdager at det er lenge siden jeg har tenkt på menn. I lange perioder slutter jeg helt å tenke på menn, på sex, på kjærlighet, på basisting. Det finnes ikke, i måneder av gangen, kanskje som en mekanisme for å hindre skuffelser, kanskje som en mekanisme for å hindre gleder, kanskje bare fordi andre ting - ofte livet generelt - har en tendens til å overta. Men nå tenker jeg altså på menn i et kort øyeblikk, fordi jeg sitter på bussen og ser inn i nakken på en passe fin fyr med grå genser. Genseren har høy hals og er litt slitt på ermene, og jeg tenker meg at det er favorittgenseren hans og at den lukter av ham, og at hvis jeg hadde vært forelsket i ham og vi hadde vært kjærester, så kan det hende jeg hadde snust litt på den genseren hvis han måtte dra bort noen dager og jeg savnet ham.

Menn er så fine at jeg blir litt sinna på meg selv når jeg glemmer dem. De gjør meg glad bare fordi de finnes. Det er på ingen måte bare en seksuell orienterings-greie, jeg har en sterk tendens til å også foretrekke menn som venner. Det er noe dønn logisk ved de fleste menn som tiltaler meg voldsomt - jeg trenger ikke være enig i hva de vektlegger eller hvordan de argumenterer, men det henger som oftest sammen, i alle fall, og der er det en trygghet av noe slag. Er det noe jeg er sikker på her i livet, så er det at det nesten aldri er verdt bryet å tolke menn - det er bare å følge argumentasjonsrekka bakover. Det er forutsigbart i form, og overraskende i innhold, en kombinasjon jeg er helt spesielt svak for. Med kvinner vet man jo aldri.

Menn bærer de tunge tingene. Det er sikkert politisk ukorrekt å ikke slepe sin egen sofa opp trappene, men det er veldig behagelig. Menn kan bære sofaen først og si noe morsomt etterpå, mens jeg bare kan slepe sofa etterfulgt av en times surmuling. Det kan hende de glemmer bursdagen din, men de glemmer sjelden hva som er tegnet på at du trenger en klem. De tar seg alltid bra ut i smoking, uansett om de ellers ligner mest på Brad Pitt eller Hank von Helvete. Personlig liker jeg at de er litt rare. Smått nerdete menn med interesser jeg ikke forstår er midt i blinken. De må gjerne se litt pussige ut også, det er best. Men mest av alt er det viktig at de bare finnes, i alle slags merkelige varianter og utgaver, bare fordi de er menn, og jeg blir glad av dem, selv om de bare sitter foran meg på bussen i grå ullgenser.

Å tillegge ting sentimental verdi er i det store og det hele ikke min greie. Som oftest beholder jeg ting fordi jeg tenker at de kan være fine, eller kjekke å ha, eller fordi jeg rett og slett ikke gidder å kaste dem (kjellerboden er jo så stor), ikke fordi de minner meg om noe eller noen. Jeg gjør et par små unntak for en bunke med brev i en eske, og mokkaserviset jeg arvet etter farmor, men det kostet meg ingenting å selge en førsteutgave av Poe da jeg skulle til Frankrike og trengte penger, for eksempel. Jeg er rett og slett ikke så sentimental. Det trodde jeg i alle fall ikke at jeg var.

Til nyttår er det 7 år siden pappa’n min døde, og de siste par årene har akkurat dét begynt å bli … vel, levelig. Jeg har ingen tro på at sorg av den dybden noensinne forsvinner, men etter hvert trekker den seg litt tilbake og lar andre ting få lys. Sorgen blir ikke lenger det man må måle alt opp mot. Ting går bedre. Du blir gladere. Det begynner å hjelpe. Rundt omkring i leiligheten min står ting jeg har arvet etter pappa; noen klassiske filmplakater i glass og ramme, et sjakkbord, en rekke bøker, et par bokhyller, to statuer i tre. De var pappas ting, men de er bare ting. De har ikke sentimental verdi. Jeg beholder dem fordi jeg liker dem. Og slik trodde jeg det var med alle pappas ting.

Tirsdag presenteres en ny utstilling på Litteraturhuset for et åpent møte i Rivertonklubben. Den heter Riverton-utstillingen og består av det som formodentlig er Norges mest komplette samling av Stein Riverton-bøker og tilhørende litteratur. Dette er - for en stor del - pappas bøker.

Pappa hadde definitivt samlergenet. I tillegg var han helt spesielt opptatt av kriminallitteratur generelt og Stein Riverton (Sven Elvestad) spesielt, og skrev blant annet en biografi om Stein Riverton som het “…så gikk det sånn passelig skjevt”. Etter at han døde, måtte vi som var igjen bestemme oss for hva som skulle skje med bøkene hans. Huset vårt i Løten var nærmest tapetsert med bøker, og det var ikke mulig for noen av oss å beholde alt sammen. Det endre meg at jeg, søsteren min og mamma tok det vi ville ha, også ble resten solgt til et antikvariat - med unntak av Riverton-samlingen. Den kom til slutt i Rivertonklubbens eie, og nå, nesten sju år etter, skal den altså stilles ut. Og jeg merker at jeg plutselig knytter en voldsom sentimental verdi til ting.

I går fikk jeg epost med invitasjon til åpningen, og jeg tenker å gå, men jeg er redd. Det handler jo slett ikke om Stein Riverton for meg (jeg er et godt stykke under middels interessert i Riverton), men om pappa, om pappas pasjoner, om pappas kjærlighet til denne litteraturen og alt han gjorde for å få tak i den. Det beste jeg visste da jeg var barn var å være med pappa på bokjakt - han kjente mennesker i alle prestgjeld som lot ham få komme dagen før det skulle være auksjoner og loppemarkeder, og sammen gikk vi gjennom eske etter eske etter eske på jakt etter en og annen juvel. Og når bøkene først kom i hus, var det ikke lov å åpne dem i mer enn 45 graders vinkel, og det luktet gammel papir og støv og hjerte. Det er dette som skal på utstilling, og jeg vet ikke helt om det kommer til å fungere så bra for meg.

Det viser seg at min sentimentalitet ikke er så liten som jeg trodde, og det overordnede perspektiv, som at mange mennesker kan få glede av disse bøkene, denne samlingen, denne utstillingen, er fullstendig tapt for meg. Det er pappa’n min som skal på utstilling, og jeg er redd for at det skal bli for mye for meg.