Det er ikke så mye jeg synes er flaut. Eller skamfullt. Jeg synes ikke skam er en spesielt konstruktiv følelse, den sporer mer til anger enn endring, på en måte. Men likevel - enkelte ting gjør meg flau. Som for eksempel å ikke ha en penn.

Det er selvsagt mange som ikke har en penn til enhver tid, men det synes jeg ikke er relevant. Jeg burde ha en penn. Jeg er tross alt journalist. (Vel - desker. Men det blir å spikke fliser, og jeg har ingen kniv i øyeblikket (det er dog ikke flaut).) Jeg skriver. Det er det eneste jeg har gjort noenlunde bra gjennom mange år, yrkesmessig. Det er det jeg lever av. Følgelig burde jeg ha en penn. Men da jeg akkurat skulle skrive noe ned på et stykke papir, oppdaget at jeg ikke hadde noen. I alle fall ikke i nattbordsskuffen. Og det burde jeg jo. Så ble jeg litt flau. Jeg synes det er litt skamfullt at jeg ikke har en penn. Det går ikke ut over noen andre enn meg selv, men det er flaut likevel.

Nå har jeg glemt hva jeg skulle skrive. For alt jeg vet kan det ha vært viktig. Jeg burde definitivt hatt en penn.

Hvis vi for eksempel kan gå en tur i regnet eller drikke varm kakao i dype stoler eller bare sitte på kjøkkenet og snakke på et tidspunkt da vi egentlig burde sovet, så lover jeg at jeg skal forsøke å være på mitt beste, jeg kan til og med strekke meg så langt at jeg vil forsøke å være ganske søt og snill. Hvis du i tillegg kan følge meg til døra (men ikke lenger, ikke i dag) og muligens holde meg i hånden på kino på en søt, fjortis-aktig måte, kan jeg nesten garantere at jeg kommer til å være blid også.

Og hvis du ikke kan det, så er det også helt ok, men jeg tenkte bare jeg skulle spørre om du kunne tenke deg det, bare sånn for å ha spurt, siden det er høst og jeg har lyst på et kyss.

Elva er sterk og kald og har ørret og ørekyter. Langt oppe i fjellet har den små fosser du kan sitte i og nesten bunnløse kulper du bare har hørt om, men aldri sett. Den utvider seg her og der og danner små badesteder som er perfekte for et par familier eller eller et eneste forelsket par. Nedover i bydga pumper bøndene grådig fra den der den passerer jorder som skal bli tunge av gyllengult korn, men elva er rik og renner like kraftig. Du kan drikke rett fra den om du vil, og ikke rent sjelden vil du det. Selv når du skrur opp en kran hjemme kommer vannet fra elva, det pumpes gjennom rør som ble lagt for generasjoner siden, og en gang slo bestemoren din hull på isen og dykket like til bunns, midt i blåkalde februar, for å redde bunnventilen i pumpa, for dette er vann, dette er liv. Det går ikke uten.

Kjenner du de riktige stiene som går like langs bredden kan du komme gratis inn på fest, hvis du vet hvor du skal ta av og ikke har noe imot å smyge deg under tunge grangrener og kanskje skli litt på det sleipe underlaget. Her og der er det rester av broer som ikke er lenger, og rundt svingen har det ligget en sykkel kilt fast mellom to steiner så lenge du kan huske. En gang så du på da vårflommen kom. Hit har du gått med hunden og her har du ridd på hest, en gang var det noen som kysset deg mens dere satt på en stein med føttene i vannet, og en annen gang druknet du nesten.

Elva renner som en hovedpulsåre gjennom hele oppveksten din, og det rare er at du ikke er riktig sikker på hvor den starter eller hvor den renner ut.

Å bite i et eple. Du kan ikke være sikker på om det er hakket for syrlig, hakket for melent eller såpass umodent at det smaker litt mer som en potet enn et eple. Men det kan også være akkurat så saftig og frisksøtt som du hadde håpet på, så perfekt at du begynner å lure på dette med naturen - eller det kan være et helt ordinært eple, helt uspektakulært som epler ofte er.

Det jeg prøver å si er at du ikke kan være sikker. At du rett og slett ikke vet før fruktkjøttet kiler seg fast mellom tennene dine og eplesaften renner nedover leppene dine og du ikke kan snakke fordi du er opptatt med å smake. Eller noe helt annet. Og at mulighetene er såpass mange at du egentlig ikke kan tillate deg å bli skuffet over noen av resultatene, bare gledelig overrasket en gang i blant.

Det jeg prøver å si er at dette ikke burde hindre deg i å forsøke. At selv det syrlige og melne og potetaktige - og uspektakulære - har sine kvaliteter, selv om det kanskje ikke var de kvalitetene du hadde sett for deg før tennene dine brøt gjennom skallet.

Skal det være et eple?

Jeg forventer ikke at du skal vite dette, derfor sier jeg det: det er nå du har sjansen. Det er dette som er vinduet. Snart er det over. Skal du gjøre det, må du gjøre det nå. Nå.