På kvelder som dette, når en eller annen jazzsangerinne hvisker til meg i en boble hvor jeg er halvt sammenkrøllet under et pledd med blikket pekt mot en lyseblå vegg og ingenting annet ser ut til å finnes, tenker jeg at jeg savner deg. Du er nesten den eneste jeg har likt å dele boblen min med, og for alt hva alle andre vet, kan du ha vært en fiksjon. Men jeg vet bedre, jeg husker deg hver gang det er omrissmørkt eller hver gang jeg hører musikken du lærte meg å like, jeg husker deg hver gang jeg tenker at det er lenge siden noen tok på meg, jeg husker deg når jeg skulle ønske jeg fikk sove. Du var viktigere enn du vet. Ikke på en farlig måte, ikke slik Den Andre var, han som laget en lengsel i meg som sitter fast som en sykdom, ikke slik, det er en god viktighet som smaker kald kirsebærsaft, en viktighet som gjør at jeg kan være stolt av å ha lært noe.

Jeg tenker ofte at menneskene hos Google ikke vet hvor viktige de er for meg, de aner ikke hvor mye søt nostalgi jeg har lagret på serveren deres, gjemt i en mailkonto de gir fullstendig blaffen i, de vet det ikke, og det er sikkert bra. Jeg kan ligge i boblen min og lese meg frem til minner helt til jeg kan puste dem, og jeg kjenner hvordan du lukter og ser hvordan du ser ut når du ligger helt stille og føler hvordan du tar på meg. Jeg husker alt det viktige med en detaljrikdom som er få forunt, jeg har referatene, gjemt i små setninger, språket som er forståelig men ubegripelig, på en server et sted. Google vet ingenting.

Det er på slike netter, når jeg ligger i en boble og vet at jeg skal tidlig opp og egentlig burde sovet, men ikke kan fordi alt er så fredelig, at jeg tenker at jeg savner deg. Det er her viktigheten kommer inn: du lærte meg at det går an å dele fred.

Ikke les poesi på bussen
din jævla
posør

Det viser seg (tredje avsnitt under mellomtittelen “Halldis sitt år”) at Helge Torvund kommer med en bok denne høsten som heter Sjelsord. Hrmpf.

Det er et kaldt kyss i luften som forteller meg at alt snart skal dø. Trærne i naboens hage skal kle av seg, morgentimene skal bli grå og leddstive, føttene mine skal miste bakkekontakten mens jeg sklir på sleip gjørme av noe som engang var. Det er en stund til fremdeles, men jeg kjenner det i den lille frosten som lurer seg inn gjennom soveromsgardinene - avskjeden står og venter på oss. Jeg har noen illusjoner jeg skulle ha kvittet meg med, og tenker at tiden er god.

Det er en definitiv forskjell på det faktum at det er intet jeg ikke kan klare og at jeg må gjøre alt, men merkelig nok har jeg brukt nesten 32 år på å forstå dette. Snart skal jeg begrave denne gamle misforståelsen i dynger av brungyllent løv, rette meg opp i ryggen og si: dette er det jeg velger. Så får alle mene hva faen de vil. Det finnes et balansepunkt som venter på meg, og jeg gleder meg.

Det er en feil vi stadig begår; valget mellom nå og tiden som kommer. Tiden som kommer består bare av en endeløs rekke instanser av nå, det er ikke noe å velge mellom - det er det samme. Det jeg velger for nuet velger jeg også for fremtiden, og det jeg velger for fremtiden velger jeg også for nuet. At idealsituasjonen ennå ikke er oppnådd spiller ingen rolle, jeg lever nå for det som skal bli, ergo er det allerede - selv om det ikke er. Et artig paradoks jeg kan bli kald i baken mens jeg sitter på en stein og tenker over. Sånn sett kan man si at jeg er i balanse allerede.

Det er høst snart. Tiden er god.

Jeg hørte et rykte om deg, bak cappucinoskum og barkrakker og gratisaviser hvisket de om at du hadde problemer, større enn før, og jeg tenkte, uten en gang å skamme meg: det er til pass. Det er ikke slik at jeg egentlig ønsker deg vondt, men jeg ønsker deg konsekvenser.