Mens jeg lå i kjemikaliesøvn, skar de meg opp og sydde meg sammen igjen, til gjengjeld fikk jeg litt mindre vondt og en høyrehånd som er skjev i håndleddet, en lillefinger som ikke lar seg rette ut og et arr etter 9 grove sting. Om sommeren ser det hvitere ut, og noen ganger klør det, men som oftest tenker jeg ikke på at det er der, eller hvorfor, før jeg en dag glemmer vottene mine eller det har blitt høst i løpet av natten, og så er det stivt og vondt slik at jeg mister det jeg forsøker å gripe eller må holde tannbørsten med venstre hånd, og jeg husker, for en liten stund, inntil det går over.

—

Det var mens jeg fremdeles drakk rødvin, tennene mine hadde fått en yndig blå kulør og dette var noe sånt som det fjerde glasset, og han hadde laget mat til meg (jeg tenkte det var en fin avveksling) og vi drakk det tynne blodet av lubne druer før han plutselig sa noe som føltes så fint at jeg ikke var sikker på om jeg hadde hørt noe så fint før, men da han noen uker senere plutselig ikke svarte meg lenger, var det som om ordene bet hardt i meg fra steder jeg ikke kunne nå, og nå har jeg ikke sett ham på mange år, men det gjør fortsatt vondt hvis noen sier noe som ligner, men mest av alt tenker jeg ikke på det mer, før ørene mine fanger opp noe som gir ekko i meg, også husker jeg, og blør.

—

Jeg har noen få flekker igjen hvor det er rom for noe nytt.

Dette er et skarpt og sinna sjødyr som lever langs bunnen på så store dyp at du aldri tror du vil stifte bekjentskap med det, likevel er det her, i lyse dagen, og biter seg stygt og sleipt og svart fast i ryggraden din, og det er nå, det er nå du er menneske: når alt ved deg som ikke er fysisk er fylt til randen av de mørke, forvrengte og grådige følelsene som gjør deg stygg, som forvandler deg, som gjør deg glad for at du har hud, kjøtt, skjelett, uansett hvordan det ser ut, bare for at ingen skal se hvordan det står til innenfor skallet du bor i. Det er i dette øyeblikket du er på ditt mest menneskelige, når du føler så svart og slemt som nå, når du forkaster logikken og balansen og alt det som menneskene er stolte av å kunne smykke seg med, nå er du naken, stygg og ærlig. Hjertet ditt er rått og ubehandlet og blør tjukk tjære, det har svelget alt det andre du er og redusert deg til essensen av det som gjør at man får lyst til å tro på Gud, noen må jo kunne vaske dette bort, redde deg.

Det eneste du noensinne trenger å bevise, er at du kan vrenge deg selv tilbake på utsiden av det seigsvarte hjertet. Uten hjelp. Det er ingen som hører deg her. Ta sats.

Nå.

Jeg ligger på magen i sengen med laptopen foran meg, jeg hører på regnet og merker at lyset forsvinner, det er bare lyden av vann og en svak maling fra katten som har krøpet inntil meg og dyttet opp t-skjorten min så den bløte pelsen varmer huden min, og vi er alene her for en stund, pus og jeg.

Jeg har alltid elsket å være alene, selv som barn var jeg slik. Jeg satt i bjørketrærne i oppkjørselen i timevis, jeg bygget hytte i skogen, jeg snekret dukkehusmøbler på låven og sang litt for meg selv. Jeg gjemte meg i kjelleren og leste og leste og leste. Alene. Det er slik oppførsel som får moren din til å kalle deg en “snill unge”, men aldri noensinne, selv ikke som barn, har jeg søkt ensomheten for å være grei. Jeg gjør det fordi jeg trenger det. Nå er jeg voksen og har ikke bodd alene på 10 år, og når jeg en sjelden gang har en kveld eller en dag for meg selv, finnes det ikke et eneste argument som er sterkt nok til å tvinge meg ut av huset. Jeg elsker fortsatt å være alene.

Ikke slik å forstå at jeg ikke forguder menneskene mine, at jeg ikke trenger noen, at jeg ikke har behov for selskap. Jeg kjenner de fineste menneskene som er å oppdrive, mennesker som får meg til å bli sikker på at alt går bra til slutt. I fire år har jeg delt adresse med en venn jeg aller helst vil kalle en bror, og for hver eneste sinnsstemning som finnes i meg, har jeg et menneske på telefonlista som kan matche den. Men jeg kaster ikke bort tid på illusjoner; jeg vet at det eneste som er helt, helt sikkert, er at jeg for alltid må leve med meg selv. Og innimellom, kanskje på en halvmørk kveld når det regner og en myk katt dytter seg inntil meg og forlanger kos, bruker jeg alenetiden på å forsikre meg om at jeg fortsatt synes at jeg er helt ok selskap. Det er det eneste jeg trenger å vite for å være trygg.

Resten får bli som det blir.

- Jeg plages av følelse av midlertidighet, ville jeg sagt hvis jeg skulle si noe om det. Og så, når jeg bare fikk et nikk til svar, som en slags invitasjon til å diskutere tilstrekkelig lenge med meg selv til det hele ordnet seg eller i alle fall føltes mindre slitsomt å takle, ville jeg påpekt at denne følelsen av midlertidighet alltid har vært med meg, ja, at det paradoksalt nok er slik at følelsen av midlertidighet er det eneste virkelig konstante jeg kan huske, og at det er derfor jeg kan være henfallen til å heve øyenbrynene og la det fare selv når jeg egentlig er veldig opprørt, for jeg vet at dét, akkurat som absolutt alt annet, går over. Da ville jeg kanskje fått en smårynket panne til svar, og jeg ville sagt at det egentlig ikke var så plagsomt for meg personlig, men at jeg fikk en følelse av at jeg ikke kunne fylle de rollene som mennesker vanligvis forventer at andre skal være i stand til å fylle, jeg kan ikke love noen evighet, ei heller noe forsøk på noe sånt - jeg er her, nå, og en eller annen gang går det også over, og det er like greit å ikke føle seg for komfortabel med noe som helst.

Problemet er bare at på dette tidspunktet ville diskusjonen blitt vanskeligere og vanskeligere, og jeg ville funnet ett motargument for hvert argument og det ville blitt en diskusjon som aldri kom i mål, den ville, ironisk nok ha blitt evig i et hav av midlertidighet, og jeg smiler litt når jeg tenker på det og ler av hvordan jeg kan lage en scene, en idé, en historie, et drama, en samtale som ikke finnes, bare fordi jeg sliter med en følelse av midlertidighet, og at det er bra jeg er flink til å holde kjeft når det trengs.