Vi bestiller mer vin, mer Gin Tonic, pannekaker med is og sjokolade, det er mange år siden vi var på samme sted samtidig, og det er nydelig. Dagen etter er hodet mitt litt et annet sted, som det ofte er, det er ikke godt å si om det er alkoholens skyld eller bare livet. Ofte vet jeg ikke hvor jeg er, det eneste jeg vet, er at jeg ikke er der jeg skal være. Det skal litt til å gå seg vill i seg selv, men det lar seg gjøre.

Det passer seg selvsagt godt at det er akkurat nå, mens alt er i ferd med å bli annerledes enda en gang, at vi treffes igjen. At det ikke er så sårt lenger at vi ikke kan le av det, at vi kan kan fortelle historier i en form jeg trodde var fortapt, at vi kan smile, at det er godt. Det tikker inn tekstmeldinger, det er nye mennesker og gamle mennesker, mens jeg synes at alt som har gjort meg til meg muligens skjedde imellom dem, kan du være ny for noen som har kjent deg før du ble den du er, eller er det bare et speil med forsinkelse? Vi minnes noe med noen blomsterfrø og en sen kveld ved en søppelcontainer, og den gangen vi ikke sov (da heller) og da jeg hadde draget i 2001. Vi snakker om ting som ikke har skjedd ennå, og ting som føles som om de aldri kan ha hendt, selv om vi vet at det er sant.

Slik er dagene nå, plutselig: det er alkohol og latter, det er lykke og lys, det er insomniatryne og stresskviser, det er hodepine og rynkepanne, det er et skjæringspunkt. Alt er vanskelig samtidig som alt går bedre enn noensinne. Jeg hater det og synes det er fantastisk. Det er antakelig akkurat slik det skal være.

Min favorittblogger, den amerikanske sex-arbeideren og forfatteren Sarah Katherine Lewis, skriver følgende:

I just want to fuck, sleep, and cook, honestly.

Det er en følelse jeg kan forstå.