Du er min venn. Dette kan jeg si til deg, uanstrengt, og mene det som jeg sjelden har ment det før, du er min venn, en slik venn jeg brekker ryggen for om det trengs, en slik venn jeg gir bort en nyre til. Du er en slik venn jeg ikke trenger å snakke så ofte med for å vite at du fortsatt er en venn, det er ikke noe behov for de stadige oppdateringene om hva som skjedde på jobben og hva hun sa og han sa og når de sa det, du trenger ikke vite hva jeg spiste til middag i går og jeg trenger ikke vite hvem du kysset sist. Det er ikke slike venner vi er.

Du er en slik venn som får meg til å føle meg mindre alene. Du er en slik venn som bekrefter og avkrefter med samme tyngde, som ikke lar meg slippe unna med noe, som bare spør når du virkelig vil vite noe. Du er en slik venn som er helt villig til å ta de fullstendig endeløse og svar-anorektiske diskusjonene om alt det som er så mye større enn oss, og du er en slik venn jeg vil beskytte og redde ut fra et brennende hus om det så skulle bety at jeg dør selv.

Noen ganger har jeg sett deg uten at du har sett meg. Du går i gatene uten å bli lagt merke til, tenker kanskje (sikkert) på noe du kanskje kan fortelle meg om en dag (eller kanskje ikke, det er opp til deg), og jeg blir glad av å se deg, selv på avstand, fordi jeg vet at jeg har funnet deg, og jeg ler av menneskene som ikke ser deg, fordi jeg vet hva de går glipp av. Du er min venn. Det er nesten det beste jeg vet.

Det er en av de første silkenettene dette året, mørke timer da luften som sildrer inn fra det åpne vinduet ikke skremmer meg inn under pleddet, jeg ligger på sengen og fryser ikke. Jeg er ikke varm heller, det er en slags perfekt ikke-tilstand som er myk og umerkelig lett, en silkenatt. Det er umulig å sove under slike tilstander, søvnen kan ikke være bare dét, den må være flukt eller tidsfordriv — jeg kan sove når jeg lengter etter morgendagen eller når jeg ikke orker å være bevisst, men det er umulig å tenke noe vondt i en slik natt, nesten umulig å tenke i det hele tatt.

Jeg synes det er galt å lengte etter egenskaper man ikke har erfaring med i andre mennesker, både for våre egen del og for andres. Det er enkelt å ønske seg noe man aldri har hatt, men så fryktelig vanskelig å leve med det; til det er det altfor nytt, altfor ukjent, altfor utrygt. Vi ser ut til å glemme at det er kombinasjonene som gjør oss unike, ikke fragmentene, og i en tidlig silkenatt tenker jeg på et faktisk/hypotetisk menneske som kanskje kan være slik:

Når vi treffes, vil jeg at du skal være som Den Unge, like entusiastisk og overveldet som han var da vi drakk Cola til tungene våre var glatte av sukker og ordene likeså. Når jeg skal gå, vil jeg at du skal være som Den Blyge, like forsiktig-sikker som han var da vi tørket snøvåte klær ved en peis mens vi var de første som hadde bestilt te der på mange år og han strøk meg i nakken og kysset meg, perfekt. Når vi skal ha sex med hverandre for første gang, vil jeg at du skal være like sjenert og rar som Den Vakre, like merkelig brydd og ivrig på samme tid som han var, slik at jeg glemmer å være det selv. Dagen etter vil jeg at du skal være som Den Tenksomme, som sendte meg de gladeste tekstmeldingene telefonen min har tatt imot og ba om å få se meg straks igjen, ja, kanskje klokken fem, om det kunne passe. Når vi så en dag bestemmer at vi er et par, vil jeg at du skal være som Den Trygge, som elsket meg unikt i både språk og hjerte og aldri ga meg tvil. Skulle du våkne om natten mens jeg drømmer, vil jeg at du skal være som Den Usynlige, som kysset meg forsiktig selv om jeg sov, bare fordi jeg var der. Og skulle du en gang finne ut at dette ikke går likevel, vil jeg at du skal si det til meg, rett frem, akkurat slik jeg gjorde selv.

Men akkurat nå, i silkenatten, er det helt fint for meg at det eneste mennesket i dette rommet, i denne sengen, i denne luften, er meg selv.

Under en konsert i Umeå i 2000 kolliderte den svenske hip hop-artisten Petter med en stolpe på scenen. Blodet rant fra hodet hans, men konserten forsatte. Jag blöder i skallen! And I don’t give a fuck! ropte Petter til publikum og rappet videre. Det er sånt som kan skje når du er engasjert (og full).

Det er bare såvidt jeg kjenner deg igjen, selv om det ikke er så mange år siden sist vi så hverandre, og du ser stort sett ut som du gjorde sist. Det gjør kanskje jeg også. Det er altfor dunkelt i lokalet til å se de små rynkene vi begge sikkert har fått, og jeg vet ikke om du har fått noen grå hår ennå (jeg har), vi drikker øl og vin og snakker om ting som skjedde og folk som var dengang vi kjente hverandre, og på noe vis kjennes det som om vi fremdeles gjør det, selv om det jo stengt tatt ikke er slik, og plutselig mens vi står utenfor i mørket og røyker (ingen av oss har sluttet), snakker vi om at det er så vanskelig å bli begeistret for oss nå, og da er jeg helt sikker på at vi fremdeles kjenner hverandre.

Jeg savner begeistringen, jeg kan ikke lyve meg vekk fra det. Det er ikke slik at jeg ikke blir glad, bare slik at jeg så sjelden blir begeistret, og jeg savner denne lille elektrisiteten som legger seg i de røde blodlegemene mine og gjør gleden det lille hakket mer spennende, jeg savner at det grøsser litt i meg, at jeg smiler uten grunn og at det bare ligger en slags subtil fryd der et sted og kjæler med hjertet mitt. Jeg savner denne lille nervøsiteten som kommer fordi jeg føler at det som er i ferd med å skje så fort kan gå galt, denne utryggheten som tross alt er trygg, den spenningen som gleder meg, men som ikke knuser meg hvis den forsvinner (jeg blir bare litt trist, og jeg kan takle trist), dette ønsket om å lære, høre, snakke, se mer. Jeg savner overbevisningen og selvbedraget og den lille økningen i pulsen som nesten umerkbart gjør meg litt mer levende når noen snakker eller noe skjer eller det finnes et ord eller et sted eller en gjerning eller et menneske.

Jeg vil blø fra skallen og gi faen. Litt.