- faen er ikke ferdig hva skjer hjem bort ut sove våkne dusje jobbe glo på tv spise sove dusje jobbe sms hei det er mørkt og trikken glir med trøtte fjes i vinduene ingen ser meg jeg ser ingen det er en ny dag -

- prøver å lese bare sovner prøver å sove bare våkner er det vinter er det høst hvilket år var det igjen når skjedde det noe sist finnes det en knagg jeg kan henge meg selv og alt dette som ikke skjer på -

- alt glir over i noe annet savner komma kanskje punktum heisann nå var det mandag nå var det helg la meg se skal vi gå på kino javisst den var bra skal vi ta en øl ja jeg tar en sigg bare vent her hei kan du ringe meg hæ hvorfor det jeg så deg i baren og synes du er pen holder ikke det nei virkelig ikke adjø -

Det blir aldri noen begynnelse hvis jeg ikke snart finner et punktum.

Jeg elsker å få pakker fra USA. Det er noe med hvordan de blir stemplet og merket av så mange forskjellige instanser før de havner i hendene mine at den brune kartongen nesten ikke er synlig lenger. Så mange mennesker som håndterer dem før de ender opp hjemme hos meg. Så mange historier som suser forbi dem mens de får flere og flere stempler og flere og flere lapper. De minner meg om den gamle amerikakofferten som sto innerst i skapet hos farmor, dekket av klistremerker og fortellinger om reiser, men en dag havnet den der, i skapet, og der sto den så lenge jeg var til, pensjonert, helt til farmor var død og alt som ingen ville ha - inkludert amerikakofferten - ble solgt på låvesalg.

Jeg bestiller alt jeg kan fra USA, bestiller og betaler og venter, helt til eskene buksprettes hjemme på kjøkkenbordet og jeg nok en gang kan forsikre meg om at uansett hvor mange som håndterer oss på veien, så er det til slutt noen som finner det som er inni oss, og så er vi hjemme.

Jeg hater de store samtalene. De er som oftest så viktige at det alltid går galt for minst én av partene. Ofte er de ikke samtaler heller, mer en slags tidvis avbrutte monologer, en lang forklaring, en slags erklæring, slik er det, slik mener jeg det er, slik vil jeg det, slik håper jeg det - er det noen som helst sjanse for at du kan være enig? Faen ta de store samtalene, til helvete med dem. Jeg liker de små gjerningene mye bedre.

En hånd som ikke vil at jeg skal stå opp klokken halv sju, en svak glød i blikket, noen ord på en lapp, en diskusjon som ingen andre enn vi kunne hatt, berøringen jeg ikke ventet, den gode dyna på min side.

(Mest av alt hater jeg de store samtalene fordi det så ofte er jeg som føler at de må finne sted.)

Vi snakket aldri om hjertene våre, og jeg tror kanskje det var derfor det var så godt. Ikke perfekt, ikke polert, ikke uten irritasjon, ikke fritt for flekker og revner, men godt, slik jeg liker at godt er. Den stillfarne, myke versjonen av godt som du kan se selv i bekmørke rom. Og da hjertet mitt ikke holdt ut lenger og plutselig fremførte en lang monolog (litt avbrutt) hvor det tilbød seg selv, visste jeg allerede før spørsmålstegnet kom i form av en stemme som går litt opp mot slutten av en setning, at svaret kom til å bli nei.