Kom litt nærmere. Enda litt til. Jeg skal fortelle deg en historie, og det er viktig at du hører skikkelig. Litt til. Så jeg nesten streifer øreflippen din med leppene mine. Sånn. Lytt.

Forsøk å se for deg hvordan stillhet ser ut. Stillhet er uten puls, men ikke livløs. Stillhet er det som foregår på den andre siden av det tykke glasset du ikke klarer å knuse. Hvis du kan komme deg ut dit, vil det bli stille. Nå kan du bare se den i speilvann og solen som glir mot vest, lyset som skifter kappe og glir fra hvitt til rødt til borte, i trærne som ikke rører seg og mangelen på mennesker, i detaljene som det blir stadig vanskeligere å skjelne, i roen som ikke rører seg. Nesten nært nok til å ta på. Glasset blir opakt av fingeravtrykkene dine, nesen din setter små fettflekker. Du lengter. Slik ser stillheten ut.

På din side av glasset er det noe som brekker, noe som skjærer gjennom metall, noe som smuldrer opp og forsvinner i en torden, noe som bjeffer, noe som gråter. Noen ganger kan du ignorere det for en stund, noen ganger blir du nesten gal av at du ikke kan snu deg og se hva som skjer, men slik sitter du fast; øynene dine stirrer på noe du ikke kan nå, og ørene dine voldtas om og om igjen av en kompleks fiende du ikke kan se. Du gråter. Slik høres virkeligheten ut.

Det virker så dramatisk. Det trenger det ikke være. Det er som det er, og noen ganger er det helt jævlig, og andre ganger er det helt ok. Men det du egentlig trenger å spørre andre om, er ikke hvordan de har det - men om dette er en dag da det er øynene eller ørene som vinner.

Hysj.

Fortiden har lett gjenkjennelig håndskrift og ord jeg nesten hadde glemt. Det finnes et slags kart over alt i meg som jeg husker slik jeg husker hvordan man sykler, årene mellom da og nå betyr ikke stort, selv om nesten alt er annerledes. Jeg går i unaturlig varme januargater og tviler på meg selv.

Det må være en grunn, tenker jeg, til at ingenting er som det var, ikke engang mine egne tanker om hva jeg er. Det må ha skjedd noe i en langsomt glidende overgang som jeg ikke merket før jeg fikk et glimt av det som var. Kanskje det bare er et menneskelig trekk å ikke verdsette hva man har før verbformen har blitt til fortid, eller kanskje det bare er meg. Jeg foretrekker å tenke at det gjelder oss alle, det er latterlige seks varmegrader om ørene mine og jeg trenger ikke mer juling. Alt føles feil, jeg puster vann og kler meg i fotsid kjole av sand, spørsmålet er så enkelt som dette: har jeg tatt helt feil? Dette er så nær en ut-av-kroppen-opplevelse som jeg kan komme, jeg betrakter meg selv med en annens blikk og skulle ønske jeg hadde skylapper, solbriller, persienner å gjemme meg bak, skumring, grålysning, synsforstyrrelser, hva som helst. Dette er ikke slik jeg ønsket det. Dette er ikke slik jeg trodde det var.

Jeg holder tynn kartong hvor ord på ord kaster seg mot øynene mine og forteller meg hvordan utsikten var fra en helt spesiell annens hode - dengang for lenge siden. Det var ikke den unge alderen som gjorde meg mer behagelig å betrakte i de dagene jeg nesten hadde glemt, det er så enkelt som dette: jeg var bedre før. Men tiden går bare fremover.

Vi snubler i snø, vi ler, vi faller, det er natt, ingen ser oss her. Jeg ler så snøen smelter i håret mitt og gjør meg til en våt, varm katt i det hvitkrydrede mørket. Det er nå jeg burde sagt noe viktig. Det er nå jeg burde lagt hånden min rundt hjertet ditt med noen enkle, viktige ord, det er nå jeg burde sørget for at det ville blitt vanskelig for deg å slippe meg, det er nå jeg burde utnyttet at du ler så mye at du er vidåpen. Det er nå det kunne skjedd noe spesielt. Det er nå jeg velger å reise meg fra snøfonna.

Dette er alt vi trenger: noen viktige innrømmelser som gjør oss spesielle for hverandre. Noe vi ikke forteller til alle, kanskje sågar noe vi aldri forteller til noen. Vi har et øyeblikk da det er mulig, noen sekunder hvor alle elementene står i riktig posisjon; det er ikke nå vi skal bry oss med det fysiske, vi skal bare si noe, kanskje jeg først, om hvorfor vi er som vi er, slik at vi begge plutselig forstår hvorfor vi er hvor vi er. Det er bare det at jeg har reist meg opp, og i det øyeblikket knærne mine rettet seg ut, var jeg tusen mil unna i en natt hvor vi er de eneste som er til. Minst én av oss finnes ikke mer.

Egentlig er dette en redningsaksjon.