Det er tåke, det er mørkt, det er glatt, og ingen andre ser ut til å ville påta seg oppgaven med å kjøre først i køen, sørgående på E6 fra Hamar til Oslo, så jeg har ingen røde baklys å sikte etter, dette er, til tross for at jeg har kjørt denne veien så mange ganger at det er lenge siden sist jeg hadde begrep om antallet, som å kjøre i ingenting, med en forventning om at jeg skal vite hvor jeg skal styre, i 90 kilometer i timen. Jeg ser ingenting. Jeg ser ingenting. All fornuft tilsier at jeg burde stoppe, vente, se om tåken letner eller i alle fall gi førerbil-oppgaven til noen andre, hekte meg på noen, la meg lede. Men i stedet skrur jeg av musikken, lener meg fremover og fokuserer. Jeg fortsetter. Det er bare 7 mil igjen.

Jeg anser meg selv for å være en kanskje litt over middels god sjåfør. Jeg har aldri kollidert med en annen bil, men latt meg distrahere og kjørt på rødt noen ganger, for eksempel. Jeg lider av road rage, men er flink på glatt underlag. Jeg er middels, men hever meg såvidt over middelverdien fordi jeg innimellom tar hensyn til at jeg ikke er bedre enn jeg er. Det er det jeg griper til denne tåkekalde desemberkvelden, vissheten om mine egne begrensninger. Det er den eneste tryggheten jeg finner i et mørke jeg er nødt til å komme meg gjennom for å komme hjem - for alt jeg vil, er å komme hjem.

Hjemme er 75 kvadratmeter funkisleilighet fra 1936, med gulvplanker som ikke er helt stødige og dumme downlights på badet som trenger nye pærer hele tiden, men med en trygghet jeg trenger som jeg trenger luft og vann. Jeg drar hjem hele tiden, for alt er bedre her. Og det har ingenting med leiligheten å gjøre. Jeg er bare hun som vil hjem. Alle andre kan bli hvor de er for min del, så lenge jeg kommer hjem.

Aldri har jeg hatt så stort behov for å komme hjem som i det året som snart dør. Jeg formoder at dette burde stått for meg som året da alt løsnet, men jeg tenker først og fremst på det som året da jeg ville hjem. Misforstå meg ikke, dette er ikke et klagemål. Jeg har minner om jordbær som smakte som de skulle (det er det jeg sier, man må dyrke dem selv), bekymringsløse dager da alt var betalt og ingen ringte, varme, lykke og gode menn, en hånd på ryggen min, et smil, ord som var mye bedre enn i en drøm. Det var året da jeg jobbet hardt og ble belønnet, det var året da jeg ble overrasket, det var året da jeg sågar ble publisert. Og det var året da jeg hele tiden tenkte at jeg ville hjem, for jeg var ikke helt klar ennå. Jeg er det fremdeles ikke.

Ingen snakker om motet som skal til for å glede seg. Ingen snakker om hvilen du trenger for å orke noe nytt. Ingen snakker om styrken du må puste for å være deg. Ikke jeg heller. Jeg sier bare at jeg kjørte med null sikt i tåke og mørke på en glatt europavei i 90 kilometer i timen fordi jeg lengtet hjem.

Favoritt-totningen min, Lars, fant det plutselig for godt å fylle 37 i dag. Dette vil åpenbart resultere i hjemmelaget karamellpudding, kjøtt og andre ting en mann kan tenkes å ønske seg på bursdagen sin ;-) Hurra!

Dette er meg, desember 2006: jeg går fra Oslo City, klokken er 08.57, jeg har min daglige doble latte med hasselnøttsirup fra Stockfleth’s, om noen meter er jeg på jobb, jeg har kick-ass widescreen, laptop og digitalkamera på pulten min, jeg har bukser fra Tripp NYC, sko til 2200 kroner, mailer som venter, visittkort, VISA-kort i veska og et tapt anrop fra en funksjonær i banken som vil snakke med meg om aksjehandel. Det er så mye som tyder på at jeg ikke er meg, det handler bare om utsnitt, å skjære bort det du ikke vil se.

Skal vi gi faen sammen?

Alt var alltid så voldsomt med deg; du slo meg til bakken med tårer og smil om hverandre, jeg forsto ikke hvordan du kunne ha en skala som strakk seg så langt. Du trakk i meg med utslagene dine, dyttet meg inn i kroker av meg selv jeg ikke hadde sett før, og det var så godt mens det var godt. Senere var det så langt fra godt som jeg noensinne hadde vært, jeg var så langt borte fra godt at jeg ikke engang husket hvordan godt så ut, og jeg var helt alene der, i tjæreseig fortvilelse som fylte neseborene mine og blokkerte all utsikt. Alt var alltid så voldsomt med deg; til og med jeg.

Lenge, lenge etterpå satt jeg godt forankret på det velkjente nullpunktet mitt og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg kunne huske det, kunne kjenne minnene som om de var min egen hud, og likevel var jeg sikker på at det ikke kunne ha vært meg, for slik er jeg ikke. Det ble så viktig for meg å understreke for meg selv at det som hadde skjedd hadde en annen hovedperson, at jeg til og med sluttet å bruke utropstegn for en stund. Jeg ville være den døde linjen som piper snorrett over monitoren. Jeg ville så gjerne være meg selv, og kunne ikke forstå annet enn at jeg lå og ventet et sted på midten.

Den som sitter for lenge på et sted, gror fast. Nå vet jeg at det ligger biter av meg på ytterpunktene et sted, men jeg sitter her, i mitt eget lim, og kan ikke strekke meg så langt at jeg kan gripe de delene jeg la igjen på ytterste godt og vondt, på forbannet og lykkelig, på salig og fordømt. Jeg sitter i nullpunktskokongen min og venter på den dagen da alt smuldrer opp, slik jeg vet at det gjør, slik du gjorde, slik vi gjorde. Slik alt til slutt blir til støv så noe nytt kan få plass. Og dette er ingen tragisk historie, jeg fordømmer deg ikke og synes ikke synd på meg selv; jeg bare fordriver tiden med å lure på hvem jeg vil være neste gang jeg blir hel.

Det var i den lyseste tiden, i den mørkeste timen - akkurat i skjæringspunktet mellom natt og dag, da det er fryktelig sent å gå til sengs og altfor tidlig å stå opp, akkurat i en slik natt som aldri blir for kald selv om du er barføtt, og jeg sto på en balkong og så på soloppgangen mens jeg lo. Det var da jeg forsto at jeg hadde gått meg vill inn i en ny tid, og at jeg ikke hadde noe annet valg enn å bli der. Etter dette skulle det komme måneder da jeg var en annen, en annen som til alt overmål klarte å leve mye sterkere enn jeg noensinne hadde klart, men det visste jeg ikke da, jeg bare lo og lo og lo før jeg gikk hjem og satte igang med å være ny uten å ha den fjerneste idé om hva det innebar. Hadde jeg visst hvor ofte jeg skulle være redd, ville jeg gått hjem lenge før sola sto opp.