Annetten, et av meget få utvalgte überdrops i livets egen Smått & Godt-pose, fant plutselig ut at jeg trengte å inkludere tegneserieboken Jag är din flickvän nu i de overfylte hyllene mine. Normalt er jeg litt skeptisk til tegneserier, sånn foruten Rocky, Asterix og American Splendor, men innimellom er det nydelig å oppleve at andre mennesker skjønner hva du vil vil like, fordi noen andre igjen har klart å tegne hva du tenker. Kjære Annetten; bullseye. Tusen takk.

Det er sju år gammel blåmaling på et 10 år gammelt pledd over en 31 år gammel kropp utenpå et 100 år gammelt sinn. Utenfor vinduet er det fremdeles ikke snø. Faen, som jeg hater november.

Det er ikke slik at jeg trenger å gå noe sted for huske, at det ikke finnes fragmenter overalt som minner meg om noe annet. En liten, hard flekk av blåmaling fra 1999 har så mange historier knyttet til seg at det kan overvelde meg, og her finnes det tykke, sorte bøker fulle av blekk og noe jeg engang må ha følt (det er i alle fall min håndskrift), men poenget er ikke at jeg ikke kan huske, poenget er at jeg ikke vil vite hvordan det var før, jeg vil vite hvordan det er nå.

Katten har akkurat ligget på brystet mitt og kosepiercet meg med klørne jeg ikke får lov til å klippe uten at han blir sur, så jeg vet at jeg lever. Det er ingen tvil om at jeg lever, men langt mer usikkert om jeg er tilstede. Jeg vet at alt blir bedre, at dette bare er en slags dvale jeg på noe tidspunkt tvang meg selv inn i for å komme meg fra den ene dagen til den andre, men jeg er lei, jeg er utålmodig, jeg vil at noe skal skje, at noe skal bety noe, at jeg skal bry meg. Jeg vet at alt blir bedre, jeg bare hater å vente.

Slik er ofte november. En trøstesløs smørje hvor jeg synes synd på meg selv og ikke er det dugg morsom å være sammen med, hverken for andre eller for meg selv, jeg lengter etter søvnen hele dagen og finner den ikke når natten kommer, alt er mørkt og vått og trist … nei, ordet jeg leter etter er kjipt, og jeg ønsker meg snø, snø, snø, noe annet, hvitt og heldekkende som gjør meg kald og varm og synlig igjen, for akkurat nå forsvinner jeg helt i sjatteringer av stusselig grått, og jeg er lei. Jeg er et 100 år gammelt sinn i en 31 år gammel kropp under et 10 år gammelt pledd med en 7 år gammel blå malingsflekk, og jeg ligger helt stille og venter på snøen.

…forresten så fyller min aller beste venn, ikke-biologiske bror, bærehjelp, privatsjåfør, kattepedagog, statsansatte vitenskapsmann i de hemmelige tjenestene, kamerafetisjist, matkvistemaskin og generelle supermums Kjartan 32 år i dag - hurra!

(Skulle fått marsipan om han hadde hatt vett på å være hjemme.)

Nå har vi kommer til det punktet hvor lyden ville forstummet dersom dette hadde vært en film. Punktet hvor soundtracket rett og slett ikke duger, og ordene ikke trenger å uttales fordi alt ligger i ansiktene, i faktene, i holdningene, i kroppene som kanskje knekker sammen, synker ned i en stol, tårene som legger seg i små bekker nedover kinnene, punktet hvor alt er en følelse som alle forstår. Hvis dette hadde vært en film, ville det blitt helt, helt stille, slik at vi kunne høre ekkoet av det som skjer på lerretet i oss selv, men dette er ikke en film, dette er ikke et ekko, dette er ikke stillhet, dette er trommehinnesprengende virkelighet som er så nær, så bråkete, så fysisk at det gjør vondt i alle muskler og alle tanker. Dette er øyeblikket da alt pulveriseres.

Det er et par grunner til at dette øyeblikket ikke finner sted utenfor hodet mitt. Manglende toleranse for smerte er ikke en av grunnene. Jeg vet at det sikkert ville fornærmet deg om jeg hadde fortalt deg at primærgrunnen ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt, selv om dette i høyeste grad handler om deg; først og fremst lar jeg øyeblikket forbli hypotetisk fordi jeg trenger at fantasien skal være sterkere enn virkeligheten igjen. Jeg trenger å kjenne det lille overtaket som finnes i å ha en egen verden som gjemmer seg i hodet mitt, en verden som er mer detaljert, mer utrolig og på sitt vis kanskje mer virkelig enn virkeligheten. Jeg lar øyeblikket forbli hypotetisk fordi virkeligheten er en skuffelse. Virkeligheten er en våt, slapp klut som ikke akkurat er egnet til å engasjere meg - og i lang, lang tid har virkeligheten vært alt jeg har hatt. Jeg er mye mer lei av den enn jeg er av deg, og slik kommer det frem at grunn nummer to er at du rett og slett ikke er verdt det. Du taper i konkurransen om hva som betyr mest for meg.

Dette er det øyeblikket da soundtracket ville vært på sitt mest intense, dersom dette hadde vært en film. Dette er det øyeblikket da de ville hentet frem de aller tyngste, mest bråkete og hjerneskjærende riffene for å fortelle oss alle hvor sint du var. Dette er øyeblikket hvor en tungspretten bassgang ville forklart hele publikum hvor nær du var ved å drepe meg, aggresjonen din ville ligget tykk i hvert imiterte hjerteslag, og sympatien ville ligget hos deg, ingen ville kastet popcorn på lerretet og buet deg ut hvis du hadde slått meg til en blodig pøl av noe som bare vagt lignet på noe menneskelig. Alle ville ment at jeg var en drittkjerring som fortjente det.

Dette er det øyeblikket da jeg smiler og vet at ingenting av dette er virkelig.

Med kulda kommer en slags stumhet som vokser fra magen og brer seg over hele meg, helt til den når ut i huden og forbinder alt som er inni meg med det kalde som er utenpå. Slik bunnfryser jeg for en stund, inntil jeg en eller annen gang finner en varme som overtar. Jeg venter på å bli dekket av snø. Hvit kulde er det varmeste.

Den stadige lysten til å sove, trangen til å krølle meg sammen i et hav av puter og pledd, bli til en nesten usynlig bylt i et mørkt rom, fred, bare fred - ingen som ringer, ingenting jeg må, ingen «Innboks (17)». Ingen som snakker til meg, ingen jeg må snakke til, fred, fred, fred. I stedet har jeg en frostperiode som får meg gjennom det. Jeg er kald og bryr meg ikke om annet. Slik kan man også overleve. Jeg overlever. Dette har jeg øvelse i. Men det er ikke til å undres over at jeg ikke har noe å si.

Jeg venter på den kalde varmen.