Da vi kom hjem fra byen, laget hun nattmat - stekt fiskepudding og fløtegratinerte poteter. Jeg syntes det var en merkelig kombinasjon og spiste grådig. Etterpå drakk vi te mens hun satt med føttene under et pledd og snakket om at høsten var begynt å bli så mørk og at hun visste at vinterdepresjonene hennes snart ville komme. Jeg syntes det var en meget pussig ting å si. Det er den eneste gangen jeg nesten har forelsket meg i en kvinne.

En gang delte vi et hotellrom i England, og hun gikk naken rundt og var fryktelig vakker. Ingen kunne kalle henne en liten kvinne, men ingen med vettet i behold kunne kalle henne tykk heller. Hun var bare mer av alt som er godt med kvinnekroppen. Hun var høy og bred på samme tid, men på en nesten ubegripelig vakker måte, med alle de korrekte formene og umulige kurvene, og hud uten en eneste lyte. Håret hennes hang tungvakkert rundt det glatte ansiktet hennes, hun snakket med bred nordlandsdialekt og sang som en nattergal. Sannsynligvis var hun klin gær’n.

Det var en fryktelig sterk fascinasjon der, min eneste erfaring med å ønske at jeg var en annen. Mange ganger hadde jeg ønsket å være noe annet, eller et annet sted, men hun er det eneste mennesket jeg har ønsket at jeg kunne bo i. For meg var hun aller mest ryggrad, en stålsterk tro på seg selv, en ukuelig vilje servert på mykeste granittvis, et helt tydelig nett av personlighet som ingen fikk tulle med. Selvsagt hadde hun en nydelig kjæreste, som hun insisterte på at jeg skulle kysse, og jeg kysset dem begge to etter tre glass vin og noen smil, også gikk jeg hjem og visste at jeg aldri kom til å bli henne.

Selvsagt er det like greit, et sted under overflaten var hun sikkert like rotete som meg - men hun sitter fast, 10 år senere. Jeg husker den ufattelige vinkelen mellom midje og hofte når hun lå på siden og lo, måten hun fremførte argumentene sine på, og hvordan alle holdt kjeft når hun hadde noe å si. Jeg husker at jeg morgenen etter fiskepudding-nattmaten snek meg ut av leiligheten hennes mens hun forsatt sov, og at jeg aldri har sett henne siden. Jeg er ganske sikker på at navnet hennes begynte på H.

Hun har en slags skade. Vi kjenner hverandre ikke godt nok til at jeg har kunnet spørre hva som engang skjedde med ansiktet hennes, men det må ha vært noe sterkt; en brann, eller kanskje syre. Lenge siden nå. Huden har jevn farge, men ligger over hodeskallen hennes med en uregelmessighet som ikke er naturlig, noen steder er den helt, helt stram, andre steder klumpete og merkelig rynkete som hos et meget gammelt menneske. Nesen hennes er ikke hel, leppene glir over i ansiktet på en måte som ingen leppestift kan rette opp, hun har en slags skade. Jeg kan tenke meg hvor vondt det må ha gjort; ikke da det skjedde, det mangler jeg forutsetninger for å sette meg inn i, men etterpå, alle årene som kom etter, da hun kjenner at det ikke er nok å være glad for å leve. Ordene og blikkene og hånligheten og redselen og uvitenheten som dreper gleden og etser seg dypere inn, hun er sjenert. Sier ikke så mye. Går i klær som gjør at ingen ser henne. Hun er nesten ikke til å legge merke til, rent bortsett fra at hun er umulig å overse. Hun har en slags skade.

Vi er 18 år, det er mange av oss, listemusikken renner nedover veggene og ølet koster mer enn vi har, men det gjør ikke noe. Her er vi, i et mørkt rom, en natt med mer luft utenfor, vi feirer, alle sammen, likt kledd i bomullskjeledressene med bokstaver og grønskeflekker og skriblerier, vi skåler, og det er mørkt, og det er nesten umulig å se at hun har en slags skade. Det klines og skåles og danses og les. Vi ramler over stoler og spør dj’en om han kan spille den låta alle elsker, og han gjør det, vi er her, vi er unge, vi har øl, og så kommer det en fyr i blå jeans og grå genser, han er sørpefull og blid, og han smiler til henne og dytter henne opp mot en vegg og gir henne et kyss; for alt jeg vet kan det ha vært hennes første.

Senere, etter at vi har blitt innstendig bedt om å gå, ler vi alle sammen i en haug bak i en bil full av fyll og russedresser, vi kjører gjennom en uendelig natt i et liv uten stopp og jeg hører henne fortelle en venninne om det; hun sier det enkelt: “Han var så søt, og så rar…” Det er et lykkeekko der, en gjenklang i stemmen hennes som jeg nesten misunner, en slags frihet til å endelig slippe fri den gleden som har blitt trampet ned i så mange år, et glimt av hvordan det skal være, en normalitet. En helt vanlig, halvfull og lykkelig tenåring i russedress i bil i natt i liv i uendelighet i lykke. Hun er så lykkelig over å være som de andre.

Jeg sier aldri noe om at jeg senere så kompisene hans klappe ham på skulderen, le rått og gi ham to pils.

Jeg forbereder en forsvarstale. Jeg skriver den ned, gang på gang, stykke for stykke i samme dokument, og ser at det ikke nytter. Ikke fordi jeg har gjort noe forferdelig galt, men fordi konsekvensen av det jeg har gjort, er uunngåelig. Intet forsvar fra min side kan få deg til å føle deg bedre, jeg er helt sikker på at du uansett forstår. Forståelse har bare aldri hatt noen plasterfunksjon.

Den skrekkelig komprimerte versjonen er slik: det var en god tid. Når jeg siler alt sammen gjennom filter etter filter, ender jeg bare opp med dette. De gangene jeg var irritert, de gangene det ikke ble som det skulle, de gangene jeg ikke hadde tid, de gangene du ikke hadde tid, de gangene samtalen knirket avgårde som en gammel sykkel - de forsvinner. De forsvinner fordi de er så små, så ubetydelige, så lite representative for helheten. Sannheten er ultrakomprimert, men rettferdig og korrekt: det var en god tid. Helt til jeg husket hva jeg egentlig ville.

Vi tror ikke på de samme tingene, du og jeg. Det forbauser meg stadig vekk å se hvor ofte det er dette, troen, som til syvende og sist blir det viktige - jeg kunne ikke forestilt meg det i min villeste fantasi. Jeg kan ikke huske at det var slik før, men det kan også hende at jeg aldri kom nær nok til å oppleve det. Jeg kunne kjøpes med mye latter og lite mas, i dag er virkeligheten en helt annen. Spørsmålene er mye verre å besvare. Har jeg respekt for deg? Finnes det tro som kommer i veien? Er kjernen din laget av noe jeg kan forstå?

Du skal se at dette ble en forsvarstale likevel; at jeg mellom bokstaver, linjer og tegn har forsøkt å forklare at det er ikke slik at jeg ikke er glad i deg, at jeg ikke respekterer deg, forstår hvem du er, godtar det og ønsker deg en kjele full av gull ved enden av regnbuen. Du er nydelig. Men det er altså et spørsmål om tro, og jeg må sette deg, sette oss, i et perspektiv hvor troen ikke lenger betyr noe. Hvor troen ikke kan ødelegge det som er vakkert, det som gjør meg glad og det som gir meg ro. Det er mitt eneste forsvar. Og jeg skjønner at det ikke blir det dugg bedre av det.

Forresten så er Signaler nå behørig lansert, etter debutantslipp på Spasibar i går. Jeg har ikke fått lest noe særlig i den ennå, men den er i alle fall pen å se på.

Jeg kjøpte tre mango mens de fortsatt var altfor harde, tenkte at det var god, nei, perfekt planlegging. At når de om en liten håndfull dager var blitt myke og søtsaftige etter siestaen på kjøkkenbenken min, så ville det sammenfalle aldeles perfekt med den tiden da jeg ville - liksomtilfeldigvis - komme forbi der du henger etter jobb, også kunne jeg be deg med hjem på middag, helt improvisert, selvsagt, og enda mer tilfeldigvis oppdage de modne mangoene på kjøkkenbenken som kunne bli til den mangosalsaen jeg vet du liker, men som du ikke vet at jeg vet at du liker.

Jeg visste hva vi skulle snakke om og hvordan du skulle le litt der det ikke passet, og at jeg skulle le av at du lo, det var perfekt, fire-fem dager frem i tid, da alt ville være unnagjort og jeg ville ha tid til å ønske meg nær deg igjen. Som å kjøpe en kjole til en fest som ennå ikke er påtenkt, men som alltid, alltid vil komme, slik tenkte jeg, bare litt mer konkret, at om noen dager ville jeg ha tid til å drømme igjen. Nettene mine skulle være så frie at du kanskje til og med kunne blitt her, det skulle ikke være absolutt påkrevet at jeg kom meg i seng før bena mine ble ugjenkallelig forvandlet til gele, jeg skulle være meg igjen, og jeg skulle ha modne mango på kjøkkenbenken.

Da jeg låste meg inn i mørket i natt, druknet jeg nesten i stanken av råttent fruktkjøtt, og da jeg skrapte de utflytende restene av det som engang var en perfekt idé ned i søppelposen, visste jeg at jeg ikke ville drømme i natt heller.