Det er dette som er livet. Det er nå det er alvor.

Du fortjener ikke all tilgivelsen du får.

For min egen del kan jeg si at det er lenge siden jeg sluttet å tro på deg, lenge siden jeg sluttet å høre etter i det hele tatt, men det var enkelt for meg: jeg kom utenfra. Jeg valgte selv å nærme meg deg, jeg var ikke nødt til å gjøre det, jeg var ikke låst fast på noen måte, jeg kunne snu meg og gå min vei når jeg ville. Og det har jeg gjort, for lenge siden. Men jeg tenker fortsatt på menneskene som i mangel av noe annet alternativ bare fortsetter å tilgi deg, gang på gang på gang. Det er dem jeg synes synd på. For deg har jeg ingen sympati.

Det er sikkert fremdeles slik at klarsynet griper deg innimellom slagene, at du har et skamdøgn fra tid til annen, hvor samvittigheten din spiser deg opp og gjør deg porøs, men skam alene hjelper ingen. Du medisinerer deg selv ved å falle tilbake til den det ikke ser ut til at du kan slutte å være, slik tetter du igjen hullene i deg selv med hjertebiter fra andre. Selv når du sover, sårer du den som vet hva som fikk deg til å falle i søvn.

Problemet er ikke annerledes med deg enn med andre; tristheten skapes fordi alle vet at du har potensial. Sorgen biter seg fast fordi det er en kjent sak at du kunne vært en annen, men du står opp hver dag og velger å være det verste som bor i deg. Du står opp hver dag og forlanger at alle andre skal holde deg oppe, velger bort din egen ryggrad og tvinger menneskene som ikke kan forlate deg til å bruke det de har av krefter på å sørge for at du står på to. Du er sulten på sjel og blir aldri mett.

Ingen flere unnskyldninger, det er ingen som tror deg likevel. Jeg får si det så sterkt som dette: jeg skulle ønske jeg trodde på Gud. Ikke bare fordi jeg vil ønske deg til helvete, men fordi jeg så gjerne skulle trodd på en himmel for de menneskene som snart har tapt seg selv fullstendig bare fordi du er.

Jeg kan ikke huske første gang jeg tok en sigarett. Jeg husker første gang jeg inhalerte skikkelig og ble svimmel, jeg husker at vi snek oss til å røyke på toalettet på ungdomsskolen, jeg husker hvordan sigarettene var et greit substitutt for alkohol den aller første sommeren, og jeg husker nøyaktig hva jeg sa den dagen jeg begynte å røyke for alvor, et par måneder før jeg fylte 16:
- Frode, kan jeg bomme en røyk av deg?

Det er utvilsomt en dårlig vane. Men dette handler ikke om røyking. Det handler om hvordan jeg aldri husker begynnelsen på de tingene jeg ikke klarer å bli kvitt, hvordan noe bare kan snike seg innpå meg og ikke gi seg til kjenne før det plutselig er blitt vanskelig å snu, og hvordan hukommelsen min bare klarer å vise meg bilder av de øyeblikkene som kom etter at det allerede var for sent.

Alt jeg vet, er at det for én gangs skyld ikke var så komplisert. Jeg husker ikke hva vi snakket om, om jeg syntes det var fint eller viktig eller interessant, jeg vet bare at det var en samtale som ikke plaget meg og ikke virket så slitsom, og at det bare fløt avgårde med et svakt soundtrack det var vanskelig å identifisere, jeg husker ingen detaljer, har nesten ikke minner som ligger lenger bak i tid enn minnet om den første gangen jeg tenkte at det var på tide å komme seg ut, og at jeg oppdaget at jeg ikke kunne. Faen ta deg.

Jeg trekker det siste tilbake. Jeg tror egentlig ikke det har noe med deg å gjøre, og jeg tror egentlig ikke det har noe med meg å gjøre, det kan virke som om det bare har noe med oss å gjøre, denne entiteten som blir til når vi snakker sammen og det fremdeles ikke går mothårs, etter så uendelig lang tid. Noe som ikke fantes før vi møttes. Når møttes vi? Var det sommer eller vinter den dagen? Var jeg gammel eller ung? Var jeg pen eller stygg den dagen, sikker eller redd? Traff du meg på mitt verste eller mitt beste? Jeg mistenker at det ikke spiller noen rolle, at dette ville skjedd likevel, du er, kjære deg, ikke bedre for meg enn en sigarett. Men det er ikke din skyld. Som sigaretten er uskyldig mens den ligger i pakken, er du uskyldig mens du bare finnes, det er ikke før den tennes, ikke før vi møtes, at det blir en dårlig vane.

Når jeg en dag finner en måte å slutte med deg på, kommer det ikke til å være din skyld at jeg føler meg fri.

- Det må da gå an å få bosatt seg ved havet, sier jeg og ser lengtende ut på små bølger som ypper til bråk med en liten gummibåt. Norge har så mye kystlinje av hver og en av oss burde kunne bo i vår egen havsnære villa, og fremdeles ha plass til turistene. Og selvsagt kan jeg bosette meg ved havet, om jeg bare vil det nok. Men det er noe med hvordan så mange av oss, meg selv inkludert, ikke helt ser ut til å ville strekke oss den lille ekstra meteren for å gjøre alt bedre, som om det å ikke ha det helt optimalt gir oss bedre samvittighet på noe vis. En absurd tanke, men slik tror jeg det er; vi gror fast i idéen om at alt er så mye vanskeligere enn det faktisk er, at det likevel er bedre å holde på gamle vaner selv om de gir oss små, konstante gnagsår i hodet, enn å bare fikse det.

Hva skal vi finne på når alt er blitt slik vi ønsket?

Kanskje trenger jeg denne lengselen for å stå opp om morgenen. Kanskje trenger jeg dette ønsket for å gå på jobb, ta eksamen, møysommelig flytte en krone her og en krone der over til den andre (foreløpig slanke) kontoen, den som ikke skal røres. Kanskje trenger jeg denne tanken for å ikke bare gi opp. Å drømme om noe mulig, fordi det er noe å strekke seg etter, men vente så lenge som mulig med å la det skje, fordi jeg ikke vet hvordan man lever uten en drøm.

Litt salt på tærne. Og kanskje en måke. Så snart jeg tør å sove grått.

Jeg har brukt mange, mange timer på dette. Jeg har gått gjennom alt, både det som finnes på harddisken og det som har en egen mappe i hjertet. Jeg konkluderer med at jeg ikke kan se at det er min skyld. Ikke denne gangen.

Det er nesten så man kan kalle det uunngåelig. Det er lørdag, jeg er alene hjemme, det er over midnatt. Jeg har sett alt som er å se på tv, jeg har sett filmer, jeg har hørt på musikk, det er ingenting igjen å gjøre med mindre jeg plutselig begynner å få lyst til å drikke i ensomhet - men det punktet kommer jeg aldri til å nå, så det er faktisk uunngåelig at jeg sitter her og er sentimental.

Velsignelsen og forbannelsen ved å leve digitalt er at man forlenger seg selv med en innretning som nekter å glemme noe som helst. Jeg leter etter noe, en tekst, noe gammelt, jeg har ikke orden på arkivet og husker ikke hva filen heter, også ramler jeg bare inn i en haug med minner med det ganske uskyldige etternavnet .doc, og siden det ikke er noe å gjøre og det ikke er noe jeg skal og det ikke finnes noen grunn til å legge seg riktig ennå, så blir jeg der bare, og husker alt sammen i en tvilsom kronologi som jeg kan kjenne helt ut huden.

Det ser ut til, hvor merkelig jeg enn synes det er, at det hele smuldret opp i et spørsmål om tro. Det merkelige ved det er at det ser ut til at jeg har mer tro enn deg, og jeg har aldri regnet meg selv for å være et menneske med tro. Ingen konfrontasjon, ingen sinte ord, ingen problemer, ingen tårer, bare et øyeblikks klarsyn da jeg innså at jeg plutselig hadde fått vite noe nytt. At jeg sto i elva med hendene i vannet og forsøkte å fange sand med fingrene, og at jeg fremdeles står der i nøyaktig samme posisjon, uforandret i en annens blikk, men forskjellen er der likevel; som sagt, et spørsmål om tro.

Jeg står fremdeles i elva.