Det er en varm sommer som føles litt uvirkelig. Jordbærplantene på balkongen skrumper inn til visne, brune flak, søvnen er en sparsom luksus, glass på glass med isvann forsvinner ned gjennom halsen min og suges straks opp av en uttørket kropp. I små lommer av natt går det an å leve, og mens jeg vrir meg og venter på dette øyeblikket, tenker jeg varmebedøvet på hvordan alt er litt flytende i kantene. Det er en sånn sommer jeg kunne glemt innen september var omme, om det ikke var for de små glimtene av en passelig nærgående virkelighet.

Jeg tror fullt og fast på å dømme mennesker ut fra gjerningene de frivillig står bak. Den ekstra innsatsen, det som aldri er påkrevet eller forventet, det som gjøres bare fordi man selv synes det skal være slik. Det er i frivilligheten karakteren kommer frem. Som når noen virkelig lurer på hvordan du har det. Som når noen gir deg is på pinne og et smil å smelte den med. Som når noen står opp tidlig i ferien for å kjøre deg på jobb. Som når noen tar seg tid til å se hvem du er. Som når noen kysser deg på munnen når du sover.

Det er slett ikke umulig at mennesker er vakrere enn man skulle tro. Det er slett ikke umulig at varmen som holder meg våken kommer innenfra.

Innimellom oppdager jeg at jeg ikke tenker på deg lenger, bortsett fra i de øyeblikkene da jeg tenker på at jeg ikke tenker på deg, selvsagt, men det er så flyktig at det nesten ikke kan tas med i regnestykket. I det store og det hele tenker jeg ikke på deg lenger, og denne mangelen er i seg selv nok til å gjøre meg glad.

Det fantes en tid da det var omvendt; da jeg ble glad av å tenke på at du fantes. Jeg gikk rundt i varmediffuse asfaltstrøk og tenkte på at du fantes, og det svalnet meg på en velsignet måte. Det fantes en tid da du gjorde alt behagelig. Også fantes det en tid da du gjorde alt ubehagelig.

Nå er det en ny tid. Jeg kan ikke påstå at jeg kjempet mer enn jeg vanligvis kjemper for at denne tiden skulle komme, det er den mystiske tidens fremste kvalitet; den renner jevnt avgårde og vasker oss. Jeg er nesten helt ren; det er bare ørsmå partikler i bortgjemte kroker av meg som minner meg om at du finnes. Det har bare skjedd, min eneste innsats har vært at jeg har fortsatt. Resten har tiden tatt seg av.

Du finnes i to former; et vagt blaff av et minne som ikke gjør vondt lenger, og vissheten om at jeg vil være klokere neste gang. Jeg synes alltid at jeg var dummere for et år siden. Jeg håper det fortsetter.

Jeg mener bestemt å ha nevnt det tidligere, det absurde i å tillegge kroppsdeler ansvaret for følelser. Kjærligheten sitter i hjertet, instinktet sitter i magen. For eksempel. Uansett hvor absurd det måtte være, så mener jeg bestemt at denne trettheten sitter i ryggmargen. En slags sliten lengsel som egentlig bare er redusert til et slaggstoff jeg ikke blir kvitt, den har flyttet seg, fra hodet via hjertet til ryggmargen, og der ligger den nå og nekter å dø.

Det handler ikke om travelhet, selv om det kanskje kan virke slik. Det handler ikke om lange perioder med for lite søvn og for mange gjøremål, det handler ikke om den mentale stølheten som ubønnhørlig dukker opp, det handler ikke om å være arbeider, frilanser og student på samme tid, det handler ikke om noen av disse tingene. Det handler ikke om å lykkes eller ikke lykkes, om å skape, stjele eller lage tid, om å ligge stille en hel dag og bare snu seg rundt når den ene siden av kroppen begynner å kjede seg. Det det handler om, til syvende og sist, er det som alltid ligger der og hindrer deg i å falle sammen. Som en ryggmarg, om du vil.

Det handler om lysten til å la seg brette i to. Hvor stort er det metaforiske hjertet? Ikke muskelen som pumper livgivende blod i deg, men hjertet der ømheten holder til. Vet du hvor det slutter? Og kan jeg hvile der en stund? Jeg har et tretthet i ryggmargen og trenger et hjerte å sove i.

I morgen reiser jeg hit for å … vel, mest for å shoppe, egentlig. Det må man jo, når man for eksempel kan besøke sjapper som denne (skooo!). Jeg reiser alene, dog uten “jeg reiser alene”-skilt om halsen (takk Gud for min langt fremskredne alder), og har egentlig tenkt å snakke minst mulig med folk, sånn bortsett fra å si hva jeg vil ha til lunsj. (Middag i London = sandwicher inntatt i hotellseng mens man glor på BBC Prime, verdensbefolkningen får heller kalle meg døll - men jeg elsker det.)

Men! Jeg er ganske godt kjent i London etter å ha vært der et tosifret antall ganger, men jeg ser for meg at selv om skattefuten har vært snill og gitt meg mer enn nok å shoppe for, så kan all denne kjøpingen rett og slett bli litt kjedelig etter hvert. Ergo: hvis du kjenner til noe spesielt morsomt/interessant/fascinerende/latterlig en solo-reisende pike kan gjøre i britenes hovedstad, så si det nuh. For én gangs skyld er jeg åpen for forslag.

I dag er en merkelig dag. Jeg satt noen minutter i sola og tenkte på ingenting mens Prepple hvisket på volum fire at han ville bli venner med gravitasjon, og det var nesten som om jeg ikke fantes. Hjemme spiste jeg et nymodent jordbær fra balkongen, det var akkurat slik det skulle være, en søt drøm du husker i timevis etter at du har våknet. Jeg fikk noe gode nyheter, en slags bekreftelse på at det lønner seg å forsøke som best man kan, at anerkjennelse finnes selv når man ikke ber om det. Jeg lå lenge på sengen med katten på brystet og kjente ørsmå vibrasjoner av kattemaling forplante seg i hele meg, og jeg tenkte at alt var bra. At jeg var fornøyd. At jeg var varm, at munnen min smakte søtt, at huden min husket noe fint, at jeg kunne hvile med god samvittighet, at jeg likte hvor jeg var, hva jeg var og hvem jeg var, og at jeg likte hvor jeg var på vei. Noen minutters perfekt balanse, et øyeblikk da alt føles fjernt nok til at det gode er godt og det vonde kan overses.

I dag er en merkelig dag. I dag skulle pappa ha fylt 60 år. Og for første gang er det ikke lenger sårt å tenke på det, kanskje mest fordi jeg endelig tør å stole på at han rakk å lære meg nok. At jeg har klart å tolke instruksjonene fra den som var så mye klokere enn meg. At han ikke trenger å leve for å holde meg hånden mens jeg går.