Det hender jeg lurer på om vi til tider forveksler lykke med følelsen av frykt som fordamper.

Natten er seig og våt av tykk, salt svette som hverken tørker eller blir tynn. Nakken din limglir mot hånden min og det er så sakte, så fort. Det er nesten som om vi ikke finnes. Jeg sover ikke, men er ikke så våken at det jeg sier er virkelig, - etterpå husker jeg nesten ikke hva det var. Jeg bølger inn og ut av en slags bevissthet, våkner av at det er så varmt, forsvinner fordi det er så varmt. I pausene mellom registrerer jeg at du er her, smiler i rennende nestenmørke, vet at det snart er morgen, men husker ikke når det var kveld.

Det er selvsagt slik at jeg kunne grepet til det poetiske. At jeg kunne gitt adjektivene anabole steroider og gitt det en form som svulmer ut av bøker gravide av barokk poesi. Men jeg sliter med å gi komplimenter selv under normal temperatur, og i denne tyktflytende timen som beveger seg uendelig sakte gjennom klam varme du kan spise med skje, er det hevet over enhver tvil at enkel sannhet er alt jeg makter å fremføre. Mens ryggene våre klistrer seg mot hverandre i en nesten apatisk feber, legger jeg hånden på den varmvåte hoften din og sier det slik: Du er en bra mann. Du gjør meg glad.

Jeg antar at det er så enkelt som at jeg ble redd, selv om det er vanskelig for meg å forstå, enn si innrømme - frykt er ikke min bransje, jeg vet bedre enn å være redd. Tenker jeg og lyver. Men sannheten er at det ikke finnes så mye å være redd for, det kommer bare an på perspektivet. Sånn sett kan vi kanskje bare si at jeg mistet perspektivet for en stund, det føles mindre blodkløende enn å si at jeg ble redd.

Du er så fin. Paradokset er at det var du som lærte meg å ikke være redd - hadde det ikke vært så sårt, skulle jeg ledd litt av det. For du er så fin. Her om dagen så jeg opp mot vinduet ditt og lurte på hvordan det står til med hjertet ditt. Om det finnes noen andre du har gjort det trygt å være for, om du får alt du ønsker deg og alt jeg har ønsket for deg, og kanskje et kirsebær på toppen. Jeg lurte og smilte. For selv om det er en sårhet der, så er det noen ganger plaster nok å bare vite at mennesker som deg finnes.

Jeg antar det er så enkelt som at det gir håp.

Jeg drømte at jeg sto utenfor og så inn på deg. Du lå på ryggen i en tom, grå sal og kikket opp mot taket. Det så ut som du tenkte, slik det alltid gjør. Jeg banket ikke på. I stedet vendte jeg meg mot mennesket ved min side, og sa: “Vi skal ikke forstyrre. Jeg ville bare vise deg det. Det er slik det er.” Så gikk vi, og etter en stund kikket jeg meg over skulderen og så gjennom det store vinduet at du lå der fremdeles.

Noen ganger er det liten forskjell på drøm og virkelighet. Jeg har alltid sett på ensomheten din fra den andre siden av vinduet, stirret meg blind på den flekken av noe du har vært i alt det tomme og grå, jeg har stått der til det verket i føttene og ventet på at du skal snu deg og se at jeg står der. Nå er jeg sliten og vil ikke mer. Og merkelig nok er det først i drømme jeg ser at det ikke er noen dør, du ligger på ryggen på den andre siden av glasset og tenker på noe jeg aldri kommer til å få vite hva er, og det eneste som skjer når jeg går min vei, er at ingen lenger skygger for sola som lengter inn.

Jeg håper det blir varmere hos deg nå.