1. Jeg kan spare meg for vådepupper i mediene. Hadde vært topp om man selv kunne få bestemme når man ville se pupper.
2. Jeg er verdens minst impulsive person.
3. Takk himmelen for at det bare er fire dager igjen til ferien min starter.
4. Unnskyld.

Vi gikk langs brygga og spiste is, det blåste litt, håret mitt insisterte på å komme i øynene mine - men vi gikk likevel, uten å si noe, for jeg tror vi begge tenkte at noe fint ville skje dersom livet lignet litt på en film. Så unge var vi. Det kom ingenting godt ut av det.

Andre forsøk kom både før og etter - svette hender som rører hverandre på kino, latter som drukner i grønt gress og solskinn, formiddager som kom etter netter uten søvn, tidligere morgener på vei for å kjøpe brød, og den ene, første gangen - da jeg var tre eller fire år og bandt et tørkle med en brødskalk og et eple fast til enden av en stokk, slengte den på nakken og tenkte jeg skulle rømme hjemmefra. Jeg hadde sett på film at rømlinger hadde alt de eide i et knytte på en stokk. Det kom aldri noe godt utav dem, øyeblikkene som lignet så voldsomt på fiksjonen. De forandret ingenting.

Dette er det som er virkelig: at det lukter løk av hendene mine i to dager når jeg sper ut kjøttet for å lage karbonader, at sengeteppet mitt er fullt av kattehår, at jeg var for sen med ADSL-regningen, at noen er glad i meg, at jeg egentlig er sjenert, at jeg tenker så jeg ikke får sove, at jeg har for mange bøker. At jeg har dårlig samvittighet for menneskene jeg sjelden tar meg tid til, at jeg lengter etter havet, at jeg jobber mest i siste liten, at jeg får minst én klem hver dag, at jeg tenker at jeg gjør for lite. At det jeg leter etter de jeg kan respektere, at jeg kjøper ting jeg ikke trenger, at jeg vet jeg burde vært snillere, at jeg vet jeg ikke kan. At jeg hater å være impulsiv. At det finnes noen som vet hva jeg trenger og skjenker opp en whisky uten at jeg ber om det.

At den eneste sjelefreden gjemmer seg der livet ligner mest av alt på noe ingen noensinne ville filmet.

Mormor hadde en blå, knudrete tøysofa fra 60-tallet og et brunt salongbord i teak, og jeg satt på gulvet, kilt mellom sofaen og bordet, mens hun lå på ryggen i sofaen og fant på eventyr om en liten jente som bodde i et rødt hus i skogen. Jeg spiste brødskiver skåret i små terninger og drakk melk til, også diktet mormor opp en ny historie fra det røde huset i skogen, helt til hun innimellom duppet av og jeg måtte vekke henne. Hun hadde håret rullet opp på hårruller og gikk med skaut over, og når hun ikke hadde tid til å fortelle flere eventyr, ble jeg sendt ut på kjøkkenet for å spille Svelte Reven med morfar. Jeg jukset og han lo, og hvis han hadde kjørt den gamle, grå mopeden sin på butikken den dagen, visste jeg at det var sjokolademus i et hvitt kremmerhus som lå og ventet på meg i den venstre hylla i kjøleskapsdøra. Etterpå gikk jeg kanskje ut og lekte i steinrøysa eller spikket pinner sammen med nabogutten, og når kvelden kom, hjalp jeg mormor med å rulle ullgarn opp i nøster som havnet i strikkekurven og ble til raggsokker som varmet føttene mine hele vinteren gjennom. Og noen ytterst sjeldne, gylne ganger, fikk jeg gjøre det jeg likte best av alt - rekke opp strikketøy som det var noe galt med. Jeg ble alltid like forundret over å se hvor enkelt det var å utslette alt som hadde blitt gjort bare ved å trekke i den rette tråden, og hvordan resultatet var en haug med krøllete tråd som virket annenrangs og på en måte trist. Jeg rekket opp, rettet ut og lagde samvittighetsfullt nye garnnøster, og neste gang ble det riktig, og jeg fikk sokker - som ikke raknet.

Denne følelsen som kjennes som om den kommer helt fra margen, en kraftmangel og en forsvarsløshet som overvelder meg. Alt er så fint, men jeg er så sliten. Jeg er så sliten at jeg nesten ikke husker hvor vidunderlig jeg har hatt det de siste dagene, at jeg nesten ikke kan erindre lettelsen ved å sette et siste punktum, at jeg nesten ikke kan minnes fryden ved å være tilbake i en seng hvor jeg alltid sover som et barn og alltid våkner av hud, at jeg nesten ikke husker å sitte oppe klokken tre om natten med en venn og kjenne hjertet vokse seg litt ekstra sterkt fordi det er slike netter og slike samtaler du ikke kan ha med hvem som helst, at jeg nesten ikke kan komme på at jeg nå, som alltid ellers, lever beskyttet og vattert i en hverdag hvor jeg er verdsatt, at jeg nesten ikke kan tvinge hukommelsen min til å romme fortellinger om hvor godt det føles å trekke pusten. Jeg visste ikke at man kunne bli utslitt av det gode.

Dette er eventyret ingen mormor har fortalt, om en stor jente i en hvit bygård langt borte fra skogen. Hun hadde et liv som innimellom var så godt at hun ikke hadde krefter til å dekke over hjertetrådene som sto rett ut fra henne, og det eneste hun var redd for, var at noen skulle komme forbi og rekke henne opp.

Store E var å regne for overstått for en halvtime siden, da jeg som den første av kandidatene i min gruppe leverte mine 29 sider og gikk. (Dette med å gå først høres merkelig velkjent ut…) Noe mindre alvorlig skrivekrampe i dag enn på onsdag (da jeg ikke var den aller første som gikk), og ferdig en drøy time tidligere. Jeg har i løpet av de to eksamensdagene anført for eksempel at det ikke nødvendigvis er til unødig ulempe for Peder Ås at naboens kuer tråkker ned blomsterbedet hans, samt at selvsamme Peder får skylde seg sjæl med 50% når han blir påkjørt i en alpinbakke. Om sensorene mener at det er et fornuftig resonnement, gir jeg litt blaffen i akkurat nå. Poenget er at jeg vet at jeg står på eksamen, til tross for at jeg har fulgt undervisning ved siden av fulltidsjobb + deltidsjobb - og det er jeg i grunnen litt stolt av. Nu skal det feires på beste vis, også trenger jeg forhåpentlig ikke tenke så mye mer på studiene før i august, med mindre jeg skulle få helt mirakuløst elendige karakterer når sensuren faller 2. juni. Juhu!

Orgellærerinnen Liz hadde det lengste håret jeg noensinne hadde sett. Det var tykt og rødbrunt og rakk henne helt ned til baken, og hun hadde fregner i ansiktet som ble sterkere når det var sol. Hun dyttet meg gjennom “Ode to joy”, satte bokstaver på notene og fikk dem til å korrespondere med tangentene på Hammond-orgelet. Og slik lærte jeg nesten å spille orgel.

Jeg fikk etterhvert mitt eget orgel. Et digert, brunt Hammond-orgel med rytmeknapper og pedaler og greier. Ingenting minner meg mer om 80-tallet enn Hammond. Jeg husker ikke hvem som kjøpte det eller hvor det ble av, men jeg gikk lei av de gulhvite tangentene og de umulige notene jeg fremdeles måtte sette bokstaver på for å kunne spille, sånn omtrent midt i Orgelkurs II, da jeg hadde lært 5-6 akkorder og kunne komme meg gjennom hele “Que sera, sera” uten å feile. Ferdig. Ikke mer orgel. Ikke mer Hammond. Ikke mer Liz med håret. Det var vel kanskje det første tegnet på at musikk ikke helt er min greie.

Det virker som om alle andre har noe å falle tilbake på. En annen uttrykksmåte, en annen interesse, en annen pasjon. Går de lei av det ene, kan de straks gripe til det andre. Her kommer jeg til kort. Når jeg (og dette skjer stadig oftere) blir drittlei av ord, er det tomt. Jeg legger ikke fra meg bøkene og griper til noe annet. Jeg begynner ikke å poste bilder eller spillelister i bloggen min i stedet for å skrive i den. Jeg tegner ikke kruseduller i dagboken mens jeg venter på at jeg skal få noe å si igjen. Det er tomt når det ikke finnes ord.

Jeg gir blaffen i musikk. Jeg kan ikke fotografere. Jeg kan ikke tegne, jeg liker ikke å strikke, jeg synes det er utrolig begrenset hvor interessant film kan være, jeg gir faen i blader, tegneserier, kunstutstillinger, idrett, politikk, radio - hva som helst. Det betyr ikke at jeg ikke konsumerer, det betyr bare at det sjelden beveger meg. At jeg fint kan leve uten. Det blir omtrent som med alkohol. Det hender jeg drikker. Det hender jeg drikker meg full også. Det ville bare ikke bekymret meg et sekund dersom jeg aldri kunne drikke mer.

Derimot blir jeg redd når jeg ikke gidder å lese, når jeg ikke har lyst til å skrive, når jeg med vitende og vilje unngår ord, noen ganger i så stor grad at jeg helst ikke vil snakke heller. Det bekymrer meg når jeg - som jeg har gjort i det siste - tenker at det verden virkelig har for mye av, er en av de få tingene jeg oppriktig bryr meg om.

Til helvete med que sera, sera. Jeg må vite at det blir bra igjen. Hammond-orgelet mitt forvant for 20 år siden. Jeg har ingenting å falle tilbake på.