Jeg sa du kunne ta en dusj, viste deg hvor håndklærne lå, smilte litt og rusket deg i det regndynkede håret ditt, lukket døren etter meg. Det virket så rart at det var her du skulle finne varme.

Du kunne ikke se deg selv i speilet etterpå, dampen hadde tatt over hele det lille rommet og gjort alt usynlig og fordrukkent, du hadde vært margfrossen, jeg skjønte det på tiden. 23 minutter med lyden av vann som treffer gulvfliser, varmt og vått mot hardt og deg et sted i midten. Du var rødkokt da du smilte til meg. I mellomtiden hadde jeg på ren trass lært meg hvordan kaffetrakteren virket og tømt noe billig og brunt (jeg tenkte at kvaliteten ikke spilte noen rolle, og det var dessuten alt jeg hadde) i bunnen av den tynne tjæren, også drakk du som en tørst kattunge til det var ingenting igjen. Og det var først da, idet du hadde blitt varm og tørr igjen, at vi skjønte at vi ikke hadde noe å snakke om.

Jeg tenker best i stillhet, om den er tvungen betyr ingenting som helst, så jeg satt der mens vi ikke visste hva vi skulle ta oss til, og jeg tenkte, tenkte så hardt at smerten nesten ble fysisk, også husket jeg -.

Man blir ikke mindre til drittsekk av å se forkommen ut.

Til slutt ringte jeg etter en drosje, ga sjåføren 200 kroner og ba ham kjøre deg så langt som mulig i retning av den adressen jeg aldri burde besøkt for pengene, låste meg inn uten å vinke til deg og kastet opp i vasken på kjøkkenet. Det var først dagen etter, da jeg fylte badet med mer damp, at jeg oppdaget sporet av “unnskyld” med pekefingerskrift på speilet.

Jeg lo.

Til syvende og sist koker det ned til tall. 7 bøker, 2000 sider, 77 dommer, et varierende antall lover, 2 eksamener. Om 13 dager.

Tegnet på at jeg har blitt eldre siden sist: “Tja. Det går som det går.”

- Hvis jeg hadde bodd ved havet, tror jeg kunne klart alt, sier jeg til Kjartan mens vi sitter og røyker og ser på Oslofjorden som sakte lepjer i seg den øde stranden i aprilseige, taktfaste bevegelser. Om et par måneder vil det være fullt, varmt og slitsomt her. Nå er det bare oss, noen fiskere og et par gjess. Solen skinner i kanskje 20 minutter denne søndagen, jeg suger til meg den ustødige varmen mens saltlukten leker med meg. En måke et sted. Alt er ro.

Det går fint an å se på havet som et metafor. Vi kan snakke om urolig sjø og hjerter i opprør, speilblanke overflater og fred, høye bølger og kjærlighet, virvelstrømmer og hat. Men jeg gir faen i metaforene. Jeg elsker havet fordi vann er vann. Vannet rår jeg ikke med. Det bare er, uavhengig av meg, og det gjør som det vil. Det er umulig å overvurdere sin egen betydning i havsnærhet. Det er så lett å tro at man er viktigere enn man er, at man er uerstattelig og ansvarlig for alt. Havet kan ligge glatt som en oljepytt og likevel sette deg på plass. Det skal så lite til.

Jeg kan mistes og forsvinne. Alt vil likevel fortsette. Eventuell sorg er forbigående, og i den store sammenhengen knapt nok merkbar. Det er uendelig befriende å bli minnet på det iblant. Det er først da man kan klare alt.

Det siste du ga meg, var et løfte du brøt.

Det er merkelig, men det jeg husker, er gardinene. Alle gangene jeg så gardinene, i alle slags forskjellige lys, i et rom hvor vi lo og alt var vakkert, for en stund. Jeg kan erindre teksturen, fargen, den litt pussige lengden som ikke passet helt til vinduet, og hvordan de aldri helt gjorde det de skulle - solen kom inn likevel, ordene våre snek seg ut, en litt uheldig utvekslingsavtale i en vinduskarm. De blafret ustøtt, sveipet ikke målrettet med vinden eller hang tungt mot det kalde tregulvet, men vaiet, usikkert som en tenåring, urolig som meg, ufredelig som deg, umulig som oss.

Jeg husker gardinene den kvelden vi ikke kjente hverandre, jeg husker gardinene den kvelden jeg visste at vi snart ikke ville kjenne hverandre mer. Da vi ikke kunne se dem mer, ga du meg et løfte du aldri holdt.

Det har skjedd en betraktelig kvalitetsheving. Det er kanskje ikke riktig å bruke verbet skje her, og dermed sette min egen innsats i sakens anledning fullstendig ute av fokus, faktum er jo tross alt at jeg har jobbet med dette. Menneskene er bedre, arbeidet mer passende, kontobeholdningen hyggeligere, utfordringene større og mer meningsfylte. Det materielle er udiskutabelt bedre. Tryggheten er mykere og mer omfattende. Det er, alt i alt, mye bedre enn det var, uansett hvor mye av det som skyldes min egen innsats og hvor mye som bare har blitt slik. Men det hender jeg glemmer det.

Så er det likevel slik, fra tid til annen, at jeg minnes på hvor dårlig det kunne ha vært. Det kunne for eksempel ha vært meg, der, plutselig, på et bilde på en webside som ingen hadde fortalt meg at eksisterte, men som jeg tilfeldigvis kom over. Det kunne vært meg, fordi det andre mennesket er deg. Og slik minnes jeg på at kvaliteten er så mye bedre nå, at det stadig går oppover, og at de dårlige tingene faller fra eller regelrett unngås fra begynnelsen av, og at jeg er så glad for det. At jeg er så glad for at det som kunne vært meg slett ikke er det, at jeg er så glad for at jeg aldri, aldri igjen vil være nødt til å veksle et ord med deg. At det er jeg som er borgermesteren av alt som er godt, og at porten ble stengt for deg for lenge siden.

Kvaliteten har definitivt bedret seg.