Det er sommer i San Fransisco, jeg subber rundt i bruktbutikkene i det engang så kunsterisk-hippiebefengte (men nå stusselig kommersialiserte) Haight Ashbury-området og leter. Etter lær.

Jeg har en voldsom forkjærlighet for brunt lær. Jeg er fascinert av hvordan det myke, velvillige materialet former seg like godt rundt menneskekroppen som det engang gjorde rundt dyret det tilhørte; lær er et materiale som har et liv etter døden. Lær legger seg etter de små særegenhetene som gjør kroppen din unik, det former seg, puster, lever for å føye seg. Og etterpå kan det fortelle historier.

I skapet mitt ligger en grønn, pølseformet bag. Jeg kjøpte den fra et militært overskuddslager før jeg en gang for lenge siden skulle flytte til Dublin, jeg trengte noe romslig og rimelig å sammenpresse livet mitt i, og slik endte jeg opp med å eie den grønne miltærbaggen som en eller annen gang har tilhørt en mister Rodriguez i det amerikanske forsvaret. Jeg har laget en fantasi om at han var ute med styrkene sine et eller annet sted i vår sørgelig konfliktfylte verden og bestemte seg for at nok var nok. At mister Rodriguez stakk, deserterte, forsvant, kanskje til slektninger i Mexico, hvor han sitter den dag i dag og gliser i skyggen, mens baggen hans ligger i skapet mitt og tjenestegjør som en trofast venn som rommer mer enn man skulle tro, tåler alt og har vært med meg til tre verdensdeler. Jeg hadde plass i Rodriguez-baggen til det jeg håpet å finne i Haight Ashbury.

Det skulle være en brun lærjakke. Den skulle føles vanskelig å ta på, litt uvillig, fordi den hadde vært en annens, men tjenestevillig likevel, slik lær er i sin natur. Jeg skulle lukte på den og den skulle lukte fremmed. Jeg skulle smile og kjøpe den, uansett hva den kostet. Og etterpå skulle vi lære hverandre å kjenne. Sakte, men sikkert skulle det brune læret venne seg til sin nye eier, legge seg taktfullt rundt skuldrene mine, finne nye bevegelser om armene mine, danne nye mikroskopiske sprekker i lommene, avtrykk av nye eiendeler. Det skulle være en helvetes bra jakke.

Men ingen kvitter seg med personlig lær, selv ikke i tragisk kommersialiserte Haight Ashbury. I stedet kjøpte jeg et gammelt sjal som varmet meg en sommernatt jeg nekter å innrømme at jeg har deltatt i. Det er lite som blir som man tror.

Skipet har nå navigert ensomt gjennom stjernetåke i tre måneder uten vesentlige avbrudd, med unntak av noen dagers ikke-kritisk kommunikasjonsavbrudd og enkelte manøvre til høyre og venstre (alt ettersom) for å unngå romsøppel. Utover dette; intet å melde.

Noen ganger, hvis jeg sitter helt stille, kan jeg kjenne at alt er godt, og at jeg takler det.

Dette er kanskje en slags livshistorie. Jeg er kanskje ti måneder, dette er mitt første minne. Jeg sitter i sommersol i en blå trillevogn i hagen foran det hvite huset vårt og er behagelig solvarm på de lubne babybena mine, jeg husker varmen, og at det var en tåteflaske der. Bildet er ikke klart, det er litt usikkert hva som er et egentlig minne og hva som har blitt fylt i senere, men jeg vet definitivt at jeg husker varmen, og den helt spesielle lyden av mammas dongerislengbukser som svosjer når hun puser rundt meg, og så, et avbrudd i lyden, noe med dongeri mot metall, slengbuksene setter seg fast i vogna, og den - med meg oppi - velter. Jeg sverger at jeg husker dette. Jeg husker ikke smerten eller mammas påfølgende hysteri eller noe som helst annet, men solvarmen mot huden og lyden av slengbukser. Det er her jeg lærer det: har du det altfor godt under sola, kommer noen snart og velter deg. Det er slik det er.

Jeg har ved et par anledninger påstått i jobbsøknader at jeg lærer fort.

Jeg er 30 år. Jeg er i ferd med å lære noe nytt. Noe om å stole på gleden.
- Det er så fint når det ikke gjør noe at klokka er 12, sier et menneske jeg holder av, en formiddag når klokka er 12. Det går ikke an å være uenig i dette. Det går heller ikke an å være uenig med Varog når han ringer meg opp en lørdag kveld og forteller meg (etter at han har tillatt meg å være skamløst egosentrert gjennom hele samtalen) at jeg skal nyte at alt er bra. Jeg har ingen motargumenter. Kloke mennesker forteller meg kloke ting, og jeg vet de har rett. Jeg er bare litt skeptisk, fordi det strider mot alt jeg har lært. Inntil nå. Nå er jeg 30 år, og i ferd med å lære noe nytt.

Hvis jeg sitter helt stille, kan jeg takle at alt er bra. Om ikke lenge skal jeg lære meg å gå. Hvis ingen velter meg først, i alle fall.

“… for det brenner ikke i meg eller kjennes riktig […] vekk meg, forløs meg og gi meg en smak av noe magisk”
- Klovner i Kamp

- Lukk igjen døra, da, helvete, det er kaldt!
Visst faen var det kaldt. Vi var 16-17 år og hadde forsøkt så hardt å glemme det vi lærte i speidertiden at ingen av oss klarte å få skikkelig fyr i ovnen. Nå var det minst et halvt døgn siden vi hadde drukket opp siste rest av halvflasken med sprit som jeg på forunderligvis hadde overtalt storesøsteren min til å kjøpe til oss, og vi vurderte sterkt å gå løs på lageret med hjemmelaget vin som støvet ned i hyttekjelleren, for det var kaldt (for helvete). Vi hadde vinket noen gutter inn fra slalombakken for å skamløst utnytte deres medfødte (ville vi anta) evne til å få fyr på kald furuved. Det klarte de ikke, og følgelig fikk de ikke tomatsuppe heller.

Dagen etter var kjelleren tom for vin, og vi snøbadet i bare trusa utenfor hytteveggen helt til vi husket at hytta lå midt i skisporet. Jeg hadde brukket et ribbein etter en strabasiøs ferd med akebrett opp slalåmbakken etter midnatt en gang, men jeg bet det i meg og sa det aldri til noen, jeg var ung og kroppen var gira på å hele seg selv så fort som mulig. Vi fikk fremdeles ikke skikkelig fyr på noe som helst og klarte aldri å koke vann, men lærte etterhvert at egg kan oppnå den tilstanden vi vanligvis forbinder med kokt egg uten at det nødvendigvis har vært noe koking inne i bildet. Vi var våte, kalde, bakfulle tenåringer som satt i en hytte og hakket tenner i ullsokker og snøvått undertøy, men det falt oss aldri inn å dra hjem. Og vi fikk det aldri til å brenne i peisen. Etterpå mente vi at det hadde vært en strålende helg.

Det er omtrent halve livet siden, og jeg har definitivt endret oppfatning av hva en strålende helg bør bestå i, men jeg tenker fortsatt at mitt største problem er at jeg har vanskelig for å få det til å brenne.

Jeg savner deg.

Til helvete med vanskelighetene forbundet med «jeg elsker deg», å erklære kjærlighet på den måten er min minste kunst, sett opp mot frykten for å innrømme savn. De tre ordene kostet, men slik er det, jeg finner ingen annen og mindre dyrekjøpt versjon av sannheten som jeg kan servere, så da blir det slik: jeg savner deg. Jeg savner hvordan du trekker pusten dypt og holder den litt før du svarer når jeg har spurt deg om noe som kanskje er litt vanskelig. Jeg savner de sjeldne øyeblikkene da du slipper taket. Jeg savner den lille følelsen av at vi innimellom kan dele en bitteliten hemmelighet, jeg savner hvordan du aldri lar meg slippe unna med noe som helst, jeg savner å se øynene dine henge med i smilet, for de gjør ikke alltid det. Jeg savner hvordan vi noen ganger kan snakke oss til et sted hvor vi begge føler oss trygge.

Jeg savner deg. Jeg skal gjøre noe med det snart.