Mengden løgn jeg kan servere, er direkte proporsjonal med avstanden fra en annens hud. Lyd kan ikke reise gjennom vakuum, har jeg hørt. Det ligger noe her. Vi nærmer oss en tilstand hvor vakuum kan oppstå når jeg presser ansiktet mot en annens kropp og forsøker å drukne i noe annet enn meg selv. Løgner er ikke løgner før de slipper ut av munnen min, usannheter i tanke er ikke annet enn fantasier. (Fantasi, fantastisk, fanatisk, faktisk.) Jeg er for nært opptil en vakuumforekomst til å kunne lyve. Alt som er igjen å kommunisere med, er nakenhet og bevegelse.

Alle snakker om nakenheten som oppstår når mennesker tar av seg klærne, denne nakenheten er for lengst vulgarisert og tabloidisert, den er overalt, nakenhet gaper mot oss fra avisforsider, tv-skjermer og reklameboards, vi er så vant til den at den ikke påvirker oss lenger, det er ikke lenger spennende. Sies det. I stedet har nakenheten fått en ny betydning; nakenheten representerer det forsvarsløse jeg’et, det blottstilte sinnet, det åpne hjertet, alle sinnstilstander hvor vi risikerer følelsesmessig smerte, hvor vi satser, hvor vi våger, hvor nakenheten fremdeles kan være spennende. Og jeg tenker: for noe forbanna vrøvl.

Det skal ikke mer til enn noen klesplagg i minus før jeg endrer meg så totalt at jeg ikke lenger kan lyve. Desto mer jeg nærmer meg hud, desto sannere blir det jeg har å uttrykke. Det trenger ikke være viktig eller stort eller komplisert eller dypt, men det er sant. Når du er naken, har du fjernet all beskyttelse fra det aller største sanseorganet du har. To nakne mennesker som nærmer seg vakuum er det ærligste og næreste og tryggeste og mest uforutsigbare jeg vet om, og det skal mye mer til enn en frekvent pupp på forsiden av VG for at jeg skal slutte å synes at den opprinnelige nakenheten, den som foregår uten klær, er minst like spennende som et blottlagt sinn.

Jeg tenker at det kanskje ikke er noe godt tegn at jeg overhodet ikke er i stand til å erindre noe jeg gjorde i en hel uke i januar når det tross alt bare er februar, og så er jeg et annet sted og husker nesten ikke når jeg tenkte på det jeg hadde glemt, og plutselig er det fem dager siden eller i morgen eller i fjor, jeg er ikke riktig sikker, det hender det forvirrer meg, dette med tid.

Noe med hvordan dagene ikke er helt mine egne lenger. Noe med hvordan jeg stadig forbauses over hvordan jeg fremdeles, på forunderlig vis, får gjort alt det jeg lover å gjøre, men det er ikke gratis, noe må vike. Noe viker stadig. Jeg er ikke uselvisk nok til at det hele tiden får være meg. Små glimt som dukker opp i hodet mitt, jeg kan ikke tidfeste det; var det i går jeg våknet opp med en arm rundt midjen min, eller kanskje en gang i 2002? Når snakket vi sist sammen, du og jeg? Forrige uke eller i august? Ler jeg mer eller mindre enn før, krymper eller strekker jeg meg, er nord der det pleide å være?

Så lenge jeg ikke stopper, kan jeg fortsette i all evighet. Det gjelder bare å ikke tenke underveis.

Alt er så vidunderlig. Jeg er sikker på at jeg kommer til å tryne snart.

Jeg blir reddere og reddere desto eldre jeg blir.

Vi var 15 elever i min klasse da jeg begynte på Jønsrud barneskole i Nordbygda, Løten, 10 gutter og 5 jenter. En høstdag i 1982 tok vi plass lengst nede i gangen og møtte opp til første skoletime, første skoledag. Det fantes et system hvor man byttet klasserom for hvert år og ble flyttet stadig lengre oppover i gangen for hvert klassetrinn, jeg lurer på om det er slik fremdeles. Vi holdt altså til i nybygget, en dengang oransje, langstrakt og splitter pine ny bygning med én etasje pluss kjeller, svømmebasseng og ny gymsal. Den var føyd sammen med den hvite treetasjers gamlebygningen, hvor det var skolekjøkken, sløydsal, håndarbeidsrom og lærerrom. Vi var lengst nede i gangen i 1982, nærmest gymsalen og lengst fra gamlebygningen. Desto eldre du ble, desto nærmere kom du rektor. Jeg kan ikke tenke meg at det var tilfeldig. Ute fantes det først og fremst massevis av plass, og en liten bakke fra plenen på sørsiden av gamlebygningen og ned mot skoleporten hvor vi ventet på bussen. Har var jeg, i 1982, fullstendig uredd.

Jeg stavrer ned bakken utenfor bygningen der jeg bor, sirupsakte og forsiktig som en benskjør 90-åring. Jeg hater å skli på isen. En eller annen gang mellom 1982 og 2006 ble jeg redd.

Det var guttene som gjorde grovarbeidet. De skled ned bakken igjen og igjen og igjen og igjen til den fikk et bredt, blankpolert spor av is. De større guttene høvlet til plankebiter på sløyden og brukte dem som en slags isbrett, smurte dem inn med stearin for at de skulle bli glattest mulig. Det var 1982, og en ispolert bakkestubb var alt vi trengte for å dytte tiden sakte fremover. Og der var også jeg, sju år gammel og tøff som få mens jeg skled på lobbene (grå med blå såler) og gikk på rompa, gang på gang på gang. Jeg tok rennefart og skled, falt og lo. Jeg kan aldri huske at det gjorde vondt.

Jeg liker å innbille meg at det er så enkelt som dette: jeg er redd for å falle fordi jeg på et eller annet tidspunkt sluttet å glemme at fall gjør vondt. At jeg har et slags erfaringskart som forteller meg hva jeg skal gjøre, en guide som peker i riktig retning og samler summen av tidligere opplevelser til nye svar. Men jeg frykter at sannheten er mer det at jeg på et eller annet tidspunkt sluttet å huske at det er moro å skli. Jeg blir reddere og reddere desto eldre jeg blir, og det er meget mulig at det er fordi jeg husker helt feil ting.