Jeg leser Wallpaper (Design Awards Issue 2006) på dass, og når jeg har vasket hendene etterpå, tørker jeg dem med et håndkle som jeg, i likhet med alle de andre håndklærne mine, har hatt siden jeg flyttet hjemmefra for nesten 12 år siden. Jeg ser i speilet at jeg har rynker under øynene. De er små nok til at andre kan nekte for at de finnes, men jeg kjenner dette trynet, jeg har hatt det i 30 år, og jeg vet når det dukker opp noe nytt i det. Det hender jeg står foran speilet og vurderer om jeg er pen eller stygg, men som oftest er svaret at jeg egentlig gir faen. Jeg har bedre ting å drive med enn å vurdere om jeg er pen eller stygg.

På kjøkkenet står en kraftkjele på kok, jeg lager kyllingkraft som skal bli til kyllingsuppe som skal bli til lunsj i morgen, sammen med valnøttbrødet jeg bakte i dag tidlig. Det er søndag, og jeg er ikke fyllesyk.

Telefonen min gir ikke lyd fra seg før nevøen min sender “god natt tante lil” (han glemmer alltid den siste l-en) i halv ti-tiden, og det er fint, jeg sitter pris på freden fra en telefon som ikke ringer, og jeg setter pris på en nevø som sier natta til tante som bor 13 mil unna. Jeg lurer på hvor mange bøker jeg har, og om jeg noensinne vil få nok bokhyller. Jeg har 42 jakker, tror jeg. Jeg hater frosker, og jeg er den mest skvetne personen du noensinne vil treffe.

Jeg har gått på universitetet i et halvt år, og kjenner én person der. Det er som jeg synes det skal være. Jeg lurer på om jeg vil klare eksamen. Jeg fikk A på den toskete ex.phil-oppgaven om kvantefysikk, og jeg tenker at dersom dette er en indikator for noe som helst, så betyr det at jeg ikke vil stryke på eksamen selv om jeg tror at jeg vil det, og det er jo fint. Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å bry meg. Det bekymrer meg litt. Men ikke nok.

Jeg har to små hull i høyre nesevinge som jeg ikke har brukt smykker i på mange år. Jeg har en dårlig tatovering over venstre bryst og åtte hull i ørene, fire av dem har jeg stukket opp selv med en sikkerhetsnål. Jeg har en høyrehånd som er skjevvinklet etter at håndleddet mitt ble operert for juvenil reumatoid artritt for omlag 15 år siden og grønne øyne. Jeg kan hele teksten til “La Cucaracha”, og jeg har vært etterlyst av politiet.

Jeg kan bake lefser, bygge trehytter, sette sammen IKEA-møbler, montere stikkontakter og skifte olje på en bil, men noen dager har jeg klønedagen og får ikke til så mye som å ta på meg skoene uten å gå på trynet eller knuse noe. Jeg kan lukeparkere og har raftet i Sjoa (falt ikke ut av båten). Jeg druknet nesten da jeg var fem år og tror ikke på Gud. Farfaren min var en kødd. En gang fikk jeg en kul i hodet etter at en eske inneholdende en Tanya Hansen-dildo falt ned på meg. Dette skjedde mens jeg var på jobb. VG har trykket (og betalt for) to bilder jeg har tatt, og jeg har spilt fotball i to år (men måtte slutte fordi jeg, uansett hvordan man snur og vender på det, er redd ballen). Jeg har klint med en A-kjendis og kan skyte med pistol, men husker ikke sist jeg ble skikkelig imponert.

Ingenting av dette forteller deg hvem jeg egentlig er. Jeg mistenker, når sant skal sies, at tanken på noe egentlig jeg er en illusjon.

Lykken er en egosentrert og høyst subjektiv ting. Når lykken skal forklares, innledes forklaringen ofte med “jeg har…” eller “jeg er…”. Sånn bør det være, spør du meg. Jeg kan vanskelig forestille meg lykke som en tilstand som i ethvert tilfelle vil inntreffe dersom visse kriterier er oppfylt.

I mitt stille og vagt overarbeidede sinn har jeg konkludert med at jeg skal tillate mer lykke. Flere tilstander skal få falle inn under betegnelsen. Jeg ser lite galt i å betegne seg selv som lykkelig litt oftere. Lykken burde ikke være så eksklusiv, tenker jeg — vi har fortsatt ekstasen å rutte med, for de helt store anledningene. Lykken burde være en mer frekvent gjest. Så sier jeg det slik: jeg er lykkelig for de 29,50 jeg har brukt på den nye singelen til DumDum Boys. Jeg er lykkelig for den lille stølheten i hoftene mine, jeg er lykkelig for hver gang Kjartan sier “Nam! Hvorfor har du ikke laget dette før?”, jeg er lykkelig for smilene jeg treffer, jeg er lykkelig for pikene på jobben som vinker og klemmer meg når jeg gjør en gjesteopptreden, jeg er lykkelig for korte konversasjoner på epost, jeg er lykkelig for at jeg fortsatt vet hva jeg driver med, jeg er lykkelig for at jeg fortsatt vet utrolig lite (så kan jeg jo lære mer), jeg er lykkelig for sene kvelder hvor jeg ringer på en dør og slippes inn, jeg er lykkelig for at jeg har ro, jeg er lykkelig for menneskene mine, jeg er lykkelig for alt lite, smått og rart som gjør meg i stand til å skille den ene dagen fra den andre. Jeg jobber for mye og sover for lite, jeg røyker for mye og protesterer for lite, jeg skulle gjort så mye og skulle unngått så mangt, men det gjør ingenting, dette er meg, dette er det livet jeg har, og det er ingenting spesielt med hverken meg eller mitt liv, det bare er, jeg bare er, et menneske i et liv som drukner i en verden full av andre mennesker og andre liv, men dette er mitt, og derfor er jeg lykkelig.

Jeg kan sykle uten hode.

Jeg liker den første bussen. Det føles aldri som om den første bussen tar meg til noe, når jeg tar den første bussen, er det alltid noe jeg skal fra. Det er derfor den første bussen er perfekt. Når jeg reiser med den første bussen, innser jeg at Oslo Sporveier faktisk har renholdere, at bussene er rene og jomfruelige og at de lukter rengjøringsmidler og nattekulde, bare man reiser før alle andre. Den første bussen er egentlig den eneste gode måten å oppleve Oslo sentrum på, fordi turen er behagelig når du mest av alt trenger ro. Jeg kan skru mp3-spilleren på laveste volum og fremdeles høre Johnny Cash mens jeg hviler ansiktet mot et kaldt vindu, og skulle det være noen andre reisende med den første bussen, er de enten ettertenksomme som meg, eller så trøtte at de ikke bråker. Den første bussen er vidunderlig stille og passelig kald, og den frakter meg umerkelig bort fra det som er over mens jeg tenker (meg) hele veien hjem.

Den første bussen, nummer 31 til Snarøya med avgang fra Jernbanetorget 05.25, har akkurat fraktet meg hjem. Jeg hadde penger til taxi, men når du har jobbet så mye de siste døgnene at du er helt sikker på at det som skjedde på fredag minst må ligge en måned tilbake i tid, er en busstur det eneste som hjelper. Jeg er varm og trøtt og sliten, men alle tankene jeg hadde å fordøye ligger klistret til vinduet på en rød buss som kjører ensomt gjennom en verden som ikke er riktig våken ennå. God natt, Oslo.

Jeg savner kinonazien. Jeg husker ikke hva kinonazien i Løten het, men han var mørk og ganske lav og kjeftet relativt heftig på alle som ikke oppførte seg under filmen. Film fikk vi se hver tirsdag og torsdag i de mest gullkantede periodene, det kostet et par tiere (pluss kroner til Flips-drops, selvsagt), og alle så selvsagt alle filmene som var å se, og så dedikerte var vi at jeg nesten ble tråkket ned i køen da Patrick Swayze og Jennifer Grey dukket opp med Dirty Dancing. Sikkert seks måneder etter norgespremieren, men det visste jo ikke vi.

Kinoen var et stygt, grønt bygg på feil side av jernbanesporet. Den var forbundet med kommunehuset og ble brukt til nesten alt. Den hadde vonde, grønne seter og viste reklame for Løten Bibliotek før filmen, og alle lo hvis Knut var med, for det var mammaen hans som var bibliotekar, og det var henne det var bilde av i bibliotekreklamen. Som oftest dukket vi opp lenge før kinoen begynte, slik at vi kunne sitte og vente mens vi kikket på guttene (eller jentene, alt ettersom) og spiste opp halve Flips-posen før vi i det hele tatt slapp inn i salen. Også så vi filmer med Michael J. Fox eller Molly Ringwald eller Ralph Macchio mens vi prøvde å knise akkurat lavt nok til at kinonazien ikke kom med lommelykta for å lyse oss i fjesene og kjefte på oss, også gjaldt det å prøve å få satt seg ved siden av han som var så kjekk, siden setene ikke var nummererte, for man kunne jo håpe og drømme om et hellig sekund da hånden hans ville komme borti ens egen, sånn i vanvare. Da filmen var slutt etter halvannen time (på 80-tallet varte nemlig filmer i bare halvannen time), gikk vi utenfor og frøs og lo og hadde nyfødte øyne etter å ha sett på det store lerretet og betalt tjue spenn for å bare få være et annet sted en stund.

Nå koster det minimum 80 kroner å gå på kino, og man må være sin egen kinonazi, uten at det hjelper. Det er alltid minst én idiot i salen som enten har glemt eller bare glatt ignorerer å skru av mobilen, og ingen ser ut til å mene at det kan være hendig å holde kjeft under visningen. Flips-drops har forsvunnet fra markedet, filmene varer gjerne i tre timer uten at de blir noe bedre av den grunn, og før fimen vises irriterende reklamer med animerte roboter med trønderdialekt som forteller meg at jeg skal kaste godtepapiret i søpla etterpå. Alt dette irriterer meg nok til å holde meg borte fra kinosaler for evig og alltid, men mest av alt tenker jeg at det er ikke så mye vits i å gå på kino når du aldri havner ved siden av han kjekke med mindre du allerede har ligget med ham, og dessuten er verden blitt så mye større at en kinosal ikke lenger kvalifiserer til å kalles et annet sted. Alt har vokst, og magien ligger igjen under et vondt sete i et grønt bygg i en bygd hvor de såvidt jeg vet ikke lenger har kino.

Jeg dytter en bomullsdott opp i nesa og tenker på en reportasje jeg leste en gang, en femsiders sak om et spesielt vaskebyrå i USA som rengjør etter blodige mord og selvmord. Jobben ingen andre vil ta. Jeg kjenner på hvor tykt blodet mitt egentlig er, selv om det fremdeles er rennende og varmt og ferskt, jeg vet ikke helt om jeg kan forestille meg hvordan det ville vært å vaske og skure og gnukke et rom malt med koagulert blod og størknet hjernemasse. Jeg slipper billig unna. Jeg blør riktignok fra nesa fordi du traff så godt, men det var tross alt jeg som slo først, og julingen går begge veier her.

I morgen vil kinnet ditt være litt blått, og nesa mi vil være litt sår, men vi vil ikke være sinte mer. Det er over for denne gangen. Allerede nå har jeg begynt å glemme hva det var som gjorde meg (deg) så forbanna denne gangen, for hver dråpe blod som suges opp i den hvite bomullen, glemmer jeg litt mer av hva det var. Hukommelsestapet vil være komplett idet blødningen stanser. Ikke at det spiller noen rolle, du (jeg) har vært sint før, og det kommer til å skje igjen, og grunnen er det ingen vits i å spørre om. Det finnes ikke noen flere grunner til å slåss enn til å elske, ikke færre heller — det kan skje på tynt eller klippefast grunnlag, poenget er at det skjer, at vi tar det for hva det er, at jeg stapper bomull i nesa og går videre.

Nå sitter du på en stol som ser ut til å være altfor stor for deg, du drukner i en pinnestol mens du holder deg litt for kinnet, vi traff godt, begge to. Rommet er helt tømt for både ord og gjerning, det er bare følelser som drypper fra taket, og til tross for at jeg veltet en vase da jeg rygget bakover og ikke har ryddet opp ennå, til tross for at du kastet askebegeret i veggen så aske og sneiper skvatt før du ga deg over og slo, er rommet helt, helt rent. Jeg fører hånden opp mot nesen, og huden min er tørr. Blodet som fremdeles lever er ikke utenfor meg lenger. Snart er alt bare ro.