Det ser ut til at det behager meg mest å oppsummere året på memevis, så derfor: same procedure as last year. Regner ikke med å blogge mer i 2005 siden årets siste dager skal brukes til jobbing og nyttårs-turducken-forberedelser, derfor oppsummering NUH.

1. Hva gjorde du i 2005 som du aldri har gjort før?
Skalvise. Begynte på universitetet, og opplevde kombinasjonen fire jobber og et fulltidsstudium. Badet i en trøndersk innsjø. Avholdt MAD (Male Appreciation Day) i samarbeid med Annette og Ina og valset rundt i lite, hvitt forkle. Kjøpte meg sånn derre treningskort (*fniiis*) — fordi det er ganske billig for studenter, og jeg liker å svømme. Kjøpte seng! Fikk to kjekke menn til å synge “Fever” for meg. Fikk festskrift.

2. Holdt du nyttårsforsettene dine, og vil du fortsette å holde dem i 2006?
Jeg har ikke nyttårsforsetter. Jeg hadde et par ønsker, og de ble i grunnen oppfylt. Hendig.

3. Ble noen som står deg nær mor/far?
Min gamle venninne Marianne fikk en sønn, Ludvig.

4. Døde noen som står deg nær?
Nei.

5. Hvilke andre land enn Norge besøkte du?
Øh, det ble vel bare Sverige og Danmark (hvilket jeg sov over, så det teller antakelig ikke).

6. Hva ønsker du deg i 2006 som du ikke hadde/fikk i 2005?
Hus ved havet, en tønne penger, nye måter å holde varmen på og evnen til å sykle uten hode. Hihi. Og gjerne en B på eksamen.

7. Hvilken dato vil du huske best, og hvorfor?
Den dagen jeg begynte på universitetet, MAD, DumDum-konserten, bursdagen min, en magisk samtale og en kjølig, men vakker søndag langt, langt herfra.

8. Hva er det største du oppnådde?
Jeg satte igang. Tok meg selv i nakken eller hvafaen og fikk ting til å skje.

9. Hva er den største fiaskoen?
Jeg tror, om jeg skal være ærlig, at jeg holder dette for meg selv.

10. Har du vært syk eller skadet?
Har lepra i skrivende stund (les: er forkjølet) og brant armen min på stekeovnen da vi flyttet, men det er vel også alt.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Seng. Jeg syntes ikke det ville sømme seg å runde 30 uten å faktisk eie en seng.

12. Hva brukte du mest penger på?
Husleie, låneutgifter, bøker, klær, utdanningsrelaterte ting, og faktisk en god del på fly- og togbilletter.

13. Hva gjorde deg virkelig, virkelig, virkelig glad?
Gode planer, fine mennesker, intense kyss, menn i smoking (yay!), følelsen av å forstå.

14. Hvilke sanger vil for alltid minne deg om 2005?
Hm. “Syng”, Klovner i Kamp feat. Odd Nordstoga (jeg tuller ikke).

15. Sammenlignet med samme tidpunkt i fjor, er du …
Lykkeligere eller ulykkeligere? Lykkeligere.
Eldre eller klokere? Begge deler.
Tynnere eller tjukkere? Lik.
Rikere eller fattigere? Rikere. Ikke så meget, men nok til at det er mer behagelig å leve.

16. Hva gjorde du for lite av?
Gråt. Leste fagstoff.

17. Hva gjorde du for mye av?
Hang meg opp i ting det er utenfor min makt å gjøre noe med.

18. Hvordan feiret du jul og nyttår?
Jul sammen med mamma, søster, tantebarn og svoger, nyttår blir med en horde mennesker hos mammaen til Annette på Eidsvoll.

19. Var du forelsket i 2005?
Ja. For én gangs skyld var jeg det.

20. Hva så du helst på TV?
Heia Tufte. Jeg har forsøkt å foreslå for Kjartan at alle Tufte-gutta kan flytte inn hos oss, men han er litt motvillig.

21. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei. Jeg bruker ikke energi på hat. Det er slitsomt nok å mislike så mye som jeg gjør ;-)

22. Den beste boken du leste?
Det har blitt litt for lite lesing i år, men kjære vene, som jeg så frem til “Snort Stories” av Matias Faldbakken. Likte også “Bare mjuke pakker under treet” av Levi Henriksen og “The theory of almost everything” av Robert Oerter.

23. Hva var den største musikalske åpenbaringen?
Jeg evner å like Odd Nordstoga, så sant han opptrer sammen med KiK.

24. Hva ønsket du deg - og fikk?
Litt mer sex, litt mer penger penger, seng, kjøkkenmaskin, symaskin og DumDum-konsert.

25. Hva ønsker du deg - men fikk ikke?
Varighet.

26. Den beste filmen du så?
The Woodsman. Pluss Vera Drakes Hemmelighet.

27. Hvordan feiret du bursdagen din?
Med menn i smoking og festskrift. Jeg ble 30 og måtte unne meg såpass.

28. Hvilken enkeltting ville ha gjort hele året mer tilfredsstillende totalt sett?
Færre løgner. I år også.

29. Hvordan beskriver du din egen klesstil i 2005?
Er det noe å beskrive? Casual.

30. Hva holdt forstanden oppe?
Mumsen, heimen, katten, gode venner, troen på meg selv og i helt spesifikke tilfeller, Marius.

31. Hvilken kjendis likte du best?
Martin i Heia Tufte. Åååhåhåhå, for en søt mann.

32. Hvilen begivenhet opprørte deg mest?
Det får forbli en hemmelighet.

33. Hvem savner du?
Pappa.

34. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Kan jeg nevne bare én? Sven Even er gull. Morten ga meg mye i den korte perioden vi kjente hverandre. Nå på tampen av året: Ketil.

35. Hvilken nyttig erfaring har du gjort deg?
Jeg og den lille, røde høna har mye til felles. Det er fin-fint.

36. Sitér en sangtekst som oppsummerer året?
Oh, scufflin’, I’ve been up that lonesome road
And I’ve seen alot of suns going down
Oh, but trust me,
No low life’s gonna run me around

Alt i alt: 2005 — et godt år, vil jeg si. Få mer.

Jeg lurer på om du fryser. Kanskje er det like kaldt der du er som der jeg har vært, kanskje har du istapper som disse som henger ned fra taket, kanskje ser du dem ikke, kanskje er du, ihvertfall i hodet ditt, et helt annet sted. Jeg tenkte ofte at du var et annet sted, og lurte alltid på, uten å få noe svar, hva som var så fint med dette andre stedet, og hvorfor du alltid måtte dra dit alene.

Vi snakket om å reise. Det var alltid en flyktig plan, men vi tenkte litt på det, snakket litt om det, og jeg tenkte at det var en sånn koselig plan jeg gjerne ville ha, det var egentlig ikke så farlig med reisen — jeg ville bare ha planen. Det gjorde meg glad å tenke på at vi, i det minste på planleggingsstadiet, hadde en tanke om at vi en dag skulle være på samme sted. Vi ville at det skulle være varmt der. Jeg lurte på, uten å spørre, om det var varmt der du egentlig var mens vi snakket om å reise.

Du gled ut av hendene mine før jeg fikk grep i det hele tatt, men i noen ganske korte øyeblikk mens jeg fremdeles kunne fortrenge tanken på at du egentlig ikke var helt tilstede, følte jeg hvordan det var å ha deg i nærheten av meg, og det er derfor ikke til å undres over at det har tatt meg lang tid å ikke bare slippe deg, men også tanken på deg. Jeg har sluttet å gripe i tomme luften nå, men hånden min føles fremdeles påtrengende tom.

Jeg skulle spurt deg om du fryser, men jeg tror ikke du ville forstått spørsmålet.

…og hvordan jeg alltid hatet det når andre gjorde seg opp en mening om deg på tynt grunnlag, fordi jeg visste hvor mye det egentlig var å finne hos deg.

Jeg tenkte aldri på muligheten for at det skulle ende som et spørsmål om prinsipper. Når sant skal sies, tenkte jeg vel aldri på muligheten for at det skulle ende i det hele tatt, jeg kunne ikke finne en eneste grunn til at all denne latteren og alle hemmelighetene og alt det vi delte en dag bare skulle forsvinne. Jeg husker deg som om du var meg selv.

Jeg er lei for at jeg ikke kunne mene noe annet. Jeg er lei for at du ikke kunne føle noe annet. Jeg er lei for at mine meninger og dine følelser til slutt endte på en kollisjonskurs som vi ikke lenger kunne spøke om, men jeg kan ikke mene noe annet, og du kan ikke føle noe annet, og slik er det, skriver Kurt Vonnegut når noen dør. Det endte som et spørsmål om prinsipper, og selv om vi alltid hadde visst at prinsippene våre befant seg på hver sin ende av skalaen, tror jeg ingen av oss hadde tenkt på det som noe annet enn en heldig kombinasjon, vi ga hverandre sågar kallenavn på bakgrunn av dette, vi lo av det, det var undertråden i stoffet vennskapet vårt var laget av. Og nå har det gått år, og du forstår sikkert fremdeles ikke hvordan jeg kan mene det jeg mener, og jeg forstår fortsatt ikke hvordan du kan føle så mye som du føler, men på den annen side så var det jo alltid dette som var deg, og dette som var meg.

Jeg er lei for det. Og mest av alt er jeg lei for at det sikkert fremdeles finnes mennesker som gjør seg opp en mening om deg på tynt grunnlag, for jeg er ikke der for å irettesette dem lenger.

- Hva synes du, søthjerte?

Han kalte meg søthjerte, og siden har jeg tenkt mye på at det må si ganske mye om hvem jeg er — eller var, på det tidspunktet, men jeg tror presens er verbform god som noen her — at jeg i flere minutter trodde at han hadde referert til romanen Søthjerte. Jeg måtte faktisk tenke på saken før jeg forsto at det dreide seg om en oversettelse av “sweetheart”. Så kan man jo spørre seg — hva var det jeg var ukjent med, romantikken eller blødmene?

Jeg er ikke en sånn kvinne man gjør kur til. Jeg banner for mye og mener for mye og snakker for høyt og er altfor skeptisk og altfor kjølig og altfor vanskelig til det. Som oftest tenker jeg at det er ok. Jeg er ikke så glad i blomster og vil ikke ha smykker, jeg synes konfekt er oppskytt og hadde sikkert blitt sur om noen hadde vekket meg om natta med serenadesang utenfor vinduet (for jeg vil jo sove, ikke sant). Jeg vemmes av oppstyltet fabrikkprodusert føleri og skjønner ikke nødvendigvis vitsen med stearinlys og rødvin, jeg tenker at det må bli altfor varmt å ha sex foran peisen, og hvis noen skulle bestrødd sengen med rosenblader, ville vel det ført til at man hadde funnet visne blader på de mest utenkelige steder dagen etter, og det er vel begrenset hvor morsomt dét kan være — tenker jeg. Og mener det helt alvorlig.

Men han kalte meg søthjerte, og da jeg oppdaget hva man egentlig mente, skjemmes jeg ikke for å innrømme at jeg for en liten stund gikk rundt og tenkte at det som banket i meg, var et grøthjerte.

Mellom huden og kroppen innefor er et lag av dobbeltsidig sandpapir. Det gjør vondt å puste og vondt å holde opp. Det spiller ingen rolle om du ligger helt stille, du er i deg selv bevegelse, selv når du er urørlig. Din blotte eksistens jobber mot deg, blodet som pumper i jevn takt gjennom nettverket av årer er nok til å bevege deg så du skraper mot sandpapiret og har lyst til å skrike.

Selvsagt sier du ingenting. Selvsagt søker du ingen frelse. Selvsagt forsteines du som du alltid gjør, for du har kjent dette før, du vet hvordan det går, du vet hva som skal til, du vet - . Alt du gjør, er å vente, for du vet at forløsningen ikke har noe for seg. Det er ingen vits i å gråte.