Jeg prøver en cappuccino. Jeg er en feig kaffedrikker som egentlig ikke liker kaffe, på fire år eller så har jeg jobbet meg fra enkel mokka med mye sukker til dobbel latte. Jeg kommer aldri til å komme ned på vanlig, svart gjørme. Men nå prøver jeg en cappuccino, for din skyld.

Du er ikke her, så hvordan kan du vite at det er for din skyld at jeg legger et lag av brunt sukker på toppen av melkeskummet og tvinger i meg den altfor kaffesmakende kaffen for din skyld? Hvordan kan jeg få forklart deg at alt som har med deg å gjøre har vært en prøvelse for meg, at jeg fra første sekund har strukket meg den lille ekstra desimeteren utover det jeg normalt ville ha godtatt, bare fordi du er? Det er vanskelig å forklare noe for den som ikke er her. Du er ikke her. Det er lenge siden du har vært her.

I teorien kan jeg mye om kaffe. Dette henger selvsagt ikke sammen rent logisk, tatt i betraktning at jeg gjør mitt ytterste for å fjerne smaken av kaffe hver eneste gang jeg drikker noe hvor dette stoffet inngår, men likevel: i teorien kan jeg mye om kaffe. Jeg vet at dersom espressoen, kjernen i all (ikke-)kaffen jeg heller i meg for å holde meg våken, ikke utsettes for det riktige trykket, blir den helt feil. Det handler om trykk. Om press. Kanskje er det press jeg vet noe om, og ingenting om kaffe. Jeg vet at alle de ordene jeg aldri hadde tenkt å bruke ble brukt likevel, fordi rommet blir fylt av trykk når du en sjelden gang er der. Jeg presses. Til å snakke. Etterpå føler jeg noe som minner om anger. Feilen, tenker jeg, er at den som skaper trykk aldri blir presset selv. Dette er ikke en situasjon hvor vi snakker om like for like. Her er det ingen balanse.

En cappuccino, har jeg hørt enkelte hevde, inneholder den perfekte balanse mellom kaffe og melk. Trykk i kaffen, melk som varmes til den når en unaturlig tilstand, og like mye av hver. Sånn omtrent. En cappuccino er et kompromiss hvor ingen av bestanddelene er hva de var før de møttes, men resultatet er likevel harmoni. Det hadde vært fint. Men det er jeg som drikker en cappuccino, og du er ikke her. Presset ligger fremdeles på meg.

Hvite laken. Det er det jeg tenker på. Jeg burde egentlig gjøre noe annet, det er så mye jeg burde få unna, så mange ting som skal krysses av listen, men i stedet sitter jeg her, ganske urørlig, og tenker på hvite laken.

Jeg har aldri likt hvite laken, de minner meg om sykehus og stanken av kraftige rengjøringsmidler som likevel bare delvis jager vekk duften av død. Rettelse: jeg likte aldri hvite laken før. Det er kanskje derfor jeg husker deg så godt, fordi du endret en antipati. Nå tenker jeg på hvite laken i svarte netter og den nesten helt hvite hånden din, våt av svette (din eller min?), som hvilte mot meg, etterpå. Etter at vi hadde ledd og vært alvorlige, etter at vi hadde vært sjenerte begge to, etter at vi hadde glemt å være sjenerte mer, etter at avtrykket av deg hadde blitt plantet over hele kroppen min, etter det, etter timene i mørket, så jeg plutselig det hvite lakenet ditt som jeg lå og var varm og og sliten i ettersjokket av begjær på. Det forbauset meg litt at jeg kunne smile på et hvitt laken, men det gjorde jeg, også kysset jeg deg én gang til før jeg snek meg til å være våken helt til pusten din røpet at du sov. Og så gjorde jeg ikke som jeg vanligvis gjør, jeg lurte meg ikke hjem, men jeg ble der, og opplevde, noen timer senere, hvordan du er når du våkner på et hvitt laken som er helt krøllete av oss. Merkelig nok var det først da du våknet at jeg forsto at jeg gjerne ville se deg våkne en gang senere også, om jeg fikk lov.

Nå tenker jeg på hvite laken og de bittesmå detaljene som gjør deg unik, og det er helt tydelig for meg at jeg ikke vil få gjort noe på en stund. Jeg skal bare sitte her, helt stille, mens jeg ser ut av vinduet og tenker på en slags vekkelse.

Jeg tenker at jeg skal begynne med slutten. Ikke fordi det skal være noe slags fortellterteknisk grep eller noe sånt, det står bare for meg som at slutten er viktigere enn begynnelsen, og derfor må slutten bli begynnelsen. Det slutter med at jeg oppfører meg akkurat som vanlig.

Når jeg tenker meg om, er det ikke noen spennende slutt. Ikke sett utenfra. Men det er en slutt som har kostet meg mye, selv om det ikke synes. De hardeste kampene etterlater ingen arr, i stedet endrer de grunnstrukturen, gjør alt annerledes, velger en ny vei for fremtiden. Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg skal.

Kanskje er det egentlig midten av historien som er interessant, det er her jeg kan legge til ytre fortellinger, ord som sier noe om hva du gjorde, hva jeg sa, hva som skjedde, hvem som lo. Men jeg har ikke lyst til å fortelle om midten. Jeg vil fortelle om slutten. Om hvordan jeg snur meg, slik jeg pleier, vinker, går med den samme rake ryggen som jeg alltid forlater alle steder med, og hvordan absolutt alle fibre i kroppen min forsøker å tvinge meg til å gjøre akkurat det motsatte av det jeg gjør, eller i det minste falle sammen, dunke knærne mot asfalten i påtvungen bønneposisjon, noe, hva som helst, som forteller hva som egentlig foregår. Hvordan det er her, mens jeg oppfører meg akkurat som ellers, at sinnet trumfer materien så grundig at materien ikke kommer til å våge seg på å spille på lange tider. Hvordan det er her, mens jeg er så samlet som jeg aldri har vært før, at jeg er fullstendig oppløst. Og hvordan det er her, i et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk, at alt er slutt.

Jeg begynner med slutten, for å påpeke at ingenting, noensinne, er hva det gir seg ut for å være. Du vet aldri når det er over.

Dette forstår jeg ikke. Hvordan kan jeg ha vært deg foruten i snart fem år?

Jeg tror vi kunne ha snakket om tid. Jeg tror at du er den beste samtalepartneren jeg kunne fått når det var snakk om tid. Du nevnte ofte tiden. Tiden som hadde vært og tiden som skulle bli. Tiden som gikk. At du skulle vært i en annen tid. Jeg ville hatt mye å si om tid nå, men jeg er redd for at jeg kanskje kan si mest om tid fordi det har gått tid siden du døde.

Du kunne forklart meg om tingene jeg lurte på, og etterhvert kunne nok jeg kanskje forklart deg om tingene du lurte på også (jeg er eldre nå), også kunne jeg kanskje bakt noe ferskt som du kunne spist med mye smør og ost slik jeg gjorde så ofte før, og jeg kunne gitt deg en klem og luktet på håret ditt. Jeg husker fremdeles hvordan det luktet så trygt av håret ditt og hvordan du delte epler i to med bare hendene. En halvdel til meg, en halvdel til deg. Rettferdighet og deling. Vi var flinke til det. Også kunne du, enda en gang, fortalt meg om den gangen da du var tenåring og lå på rommet ditt og leste bøker mens du hørte på utenlandske radiostasjoner og spiste bananer fra en kasse (og om hvor ufattelig hellig en kasse bananer var den gangen og hvordan du bare hadde fått den fordi farfar reiste den lange veien til Oslo og solgte jordbær på frukttorget), og hvordan det var et farlig beist av et insekt i den kassen som krøp oppover armen din mens du lyttet og leste og spiste, og hvordan det bet deg, slik at du fikk den lille kulen som aldri gikk bort. Og kanskje, hvis vi fikk tid til det, kunne vi snakket litt om det du drømte om oftest av alt, en vindskjev dør med en nedslitt beskjed; “gone fishing”.

Det trengte ikke å være så mye, eller så viktig, eller så komplisert. Bare mye av det som alltid var, og litt av det som hadde utviklet seg. Bare meg, 30 år gammel nå, og deg, 59 som du kunne vært, far og datter som smiler og vet at de deler hjerte og blod. I stedet håper jeg, mens jeg sier god natt til bildet av deg hver eneste kveld, at det er solskinn og late kattepuser og søte markjordbær med fløte på der du er. Og at du, endelig, har gått for å fiske.

Din datter,
Lill

Jaaa! Mumsen min, den hendigste bergenseren man kan få tak i, fyller 31 år i dag. Dette feires med … øh, klem, ihvertfall. Og marispan. Mumsebursdag! Jubel!